Skolen har en viktig rolle i barns liv. Den har en rolle som både oppdrager og kunnskapsformidler. Skolen skal både sosialisere elevene slik at de skal fungere i samfunnet, og lære dem opp til at en skal kunne fungere i arbeidslivet.
Det har blitt diskutert i uminnelige tider på hvilken av disse oppgavene det skal fokuseres mest på.
Men uansett hvordan en ser på det er kanskje det mest grunnleggende at en kan oppføre seg blant folk, og det er i stor grad det som blir vektlagt i de første årene på skolen.
Det er vel en vanlig oppfatning at det er familien som skal være den viktigste sosialiseringsinstansen. Men hva når familien ikke er i stand til å gi en tilfredsstillende oppfølging? Foreldrenes ressurser er veldig sprikende. Og sentralt i den norske skolen står prinsippet om likhet.
Norge er anerkjent for sitt velfungerende sosialdemokrati og et helt sentralt punkt her er likhet. Så da bør kanskje skolen ha et større ansvar for sosialiseringen av elevene? For at det blir mer likhet blant elevene.
I praksis har elevene veldig forskjellige forutsetninger for å fungere godt i samfunnet, på grunn av sin sosiale bakgrunn.
Barnevernet kommer inn på banen dersom det er for gale, men de tar mest for seg prekære tilfeller.
Så hvor skal grensene gå? Skal skolen fungere som en primærsosialiseringsinstans for å skape mer likhet og for hjelpe de med mindre ressursrike familier?
Et viktig punkt å ta med her er at det er foreldrene som har hovedansvar for elevene. Alle barn har skoleplikt, men dersom en ønsker det kan en f. eks få hjemmeundervisning. Dette er noe som antakeligvis de aller fleste i landet er enige om at er veldig positivt. Fra forskjell til kommunistiske land hvor det er staten som har hovedansvar for å oppdra barn, er det altså foreldrene selv som er ansvarlige for sosialiseringen av sin egne barn.
Når en jobber som lærere kan det være lurt å huske på at det ikke er du som har hovedansvar for å oppdra barna, og en bør passe seg for å indoktrinere barna med personlige holdninger rundt kontroversielle tema.
Det finnes flere sosialiseringsfaktorer enn familie og skole. I dagens mediesamfunn blir barna bombadert av inntrykk og holdninger fra reality - serier, kjendiser og reklame. Det kan diskuteres om hvor oppbyggelige disse sosialiseringsinstansene er. Av reklamene og kjendisene lærer en at det er utseende som er viktig. Og reality - seriene omhandler for det meste taktikk og baksnakking.
Dette er verdier som skolen som sosialiseringsinstans må være en motpol til. Det å representere en motvekt til den profittbaserte medieverdenen er en rolle som skolen må ta. Å representere gode sunne verdier og nestekjærlighet.
Uansett om skolen kanskje ikke bør være primærsosialiseringsinstansen til elevene, er det viktig at skolen har en viktig rolle innen sosialiseringen av elevene. Å representere en motpol til de sosialiseringsfaktorene som f. eks reality - serier, er en veldig viktig rolle. Skolen og vi som lærere har en veldig viktig oppgave i å gjøre hva vi kan for å være en positiv sosialiseringsfaktor og sosialiseringsagenter for samtlige elever.
mandag 4. mai 2009
tirsdag 17. mars 2009
MAGISTER LUDENS - den lekende lærer
Vi har denne uka lært at lek er veldig positivt på mange forskjellige felt. Og det er viktig for barns utvikling. Ved hjelp av lek lærer barn seg å samarbeide, følge regler, samt trene motorikk og språkkunnskaper.
Men hvordan skal leken spille en rolle i skolen, og hvordan skal vi som lærere arbeide med dette?
Det tradisjonelle synet på lek er at den ikke har noen rolle i skolen utenom friminuttene. Men i den moderne skolen er lek et velkjent virkemiddel. Så seint som i dag brukte vi lek i praksisen vår. Vi hadde matematikktime og benyttet den til å ha et mattespill. Eleven syntes dette var veldig kjekt og de fikk repetert viktige kunnskaper innenfor matematikkfaget.
Andre måter elevene kan bruke lek som en måte å lære på er å f.eks å bruke improvisasjon som en del av et dramaopplegg.
Å ha en lekende, litt morsom tilnærming på fagstoff kan også være veldig fordelaktig. Når elevene får en mer positiv innfallsvinkel på lærestoffet, er det mye enklere å motivere dem.
Men det er klart at dette kommer mye an på hver enkelt lærer. Det passer ikke for alle lærere å bruke en slik undervisningsform. Men det å ha et smil på lur og litt humor innabords er noe alle lærere bør ha. Ellers blir klassetimene fort kjedelige og motivasjonen og læringshungeren kommer ikke akkurat til å stige.
Det å bruke seg selv når du underviser er noe som jeg tror er veldig viktig. En bør ikke blotte sine indre følelser og personlig informasjon, men komme med eksempler fra ting en har opplevd, steder en har reist osv.
Det å by på seg selv og vise litt menneskelighet oppi alt fagstoffet, samt å ikke være redd for å drite seg ut, er en meget viktig egenskap.
Mange er kanskje litt tilbakeholdne på akkurat det punktet å våge å drite seg ut. Noe som egentlig er godt forståelig. En er kanskje redd for å på den måten tape ansikt og miste respekt. Men gjør du det med innstilling om at det ikke er så farlig, risikerer en ikke den altfor store fiaskoen. Dessuten er det jo tross alt bare barn en eksponerer seg over;).
Det å ha et smil på lur og skape en god stemning i klasserommet er viktig.
Jeg husker godt en lærer jeg hadde i rettslære på videregående skole, som gjorde dette med å fortelle grisevitser i timene Han bydde på seg selv og var absolutt ikke redd for å komme med kontroversielle utsagn eller oppførsel. Jeg har i lengre tid tenkt litt på hvilken pedagogisk teori hans undervisningsmetoder kommer inn under. Egentlig tror jeg ikke han hadde særlig peiling på noen form for pedagogikk, men læringsmålene ble i hvertfall oppnådd og vi elever ble tvunget til å lære. Muntlig høring var det virkemiddelet som sto øverst hos ham, og en visste aldri hvem han kom til å spørre. Derfor gjaldt det å alltid være forberedt. Men det som kanskje var litt overraskende var at han også benyttet seg av lek i undervisningen.
Han arrangerte ved forskjellige anledninger rettssaker, hvor vi var advokater og hvor han overbeviste i rollen som streng gammel dommer.
Han var nok kanskje ubevisst en smule behavioristisk, siden han alltid i slutten av en undervisningsøkt pleide å fortelle en historie. En kunne aldri vite om historiene var sanne eller ikke, og han brukte hele seg selv til å illustrere å vise historien.
Denne ovennevnte læreren er kanskje ikke det ideelle forbildet som pedagog. Men han vågde å bruke seg selv og han gjorde timene og fagstoffet mer interessant ved å bruke humor og lek. Han var en lekende lærer.
Men hvordan skal leken spille en rolle i skolen, og hvordan skal vi som lærere arbeide med dette?
Det tradisjonelle synet på lek er at den ikke har noen rolle i skolen utenom friminuttene. Men i den moderne skolen er lek et velkjent virkemiddel. Så seint som i dag brukte vi lek i praksisen vår. Vi hadde matematikktime og benyttet den til å ha et mattespill. Eleven syntes dette var veldig kjekt og de fikk repetert viktige kunnskaper innenfor matematikkfaget.
Andre måter elevene kan bruke lek som en måte å lære på er å f.eks å bruke improvisasjon som en del av et dramaopplegg.
Å ha en lekende, litt morsom tilnærming på fagstoff kan også være veldig fordelaktig. Når elevene får en mer positiv innfallsvinkel på lærestoffet, er det mye enklere å motivere dem.
Men det er klart at dette kommer mye an på hver enkelt lærer. Det passer ikke for alle lærere å bruke en slik undervisningsform. Men det å ha et smil på lur og litt humor innabords er noe alle lærere bør ha. Ellers blir klassetimene fort kjedelige og motivasjonen og læringshungeren kommer ikke akkurat til å stige.
Det å bruke seg selv når du underviser er noe som jeg tror er veldig viktig. En bør ikke blotte sine indre følelser og personlig informasjon, men komme med eksempler fra ting en har opplevd, steder en har reist osv.
Det å by på seg selv og vise litt menneskelighet oppi alt fagstoffet, samt å ikke være redd for å drite seg ut, er en meget viktig egenskap.
Mange er kanskje litt tilbakeholdne på akkurat det punktet å våge å drite seg ut. Noe som egentlig er godt forståelig. En er kanskje redd for å på den måten tape ansikt og miste respekt. Men gjør du det med innstilling om at det ikke er så farlig, risikerer en ikke den altfor store fiaskoen. Dessuten er det jo tross alt bare barn en eksponerer seg over;).
Det å ha et smil på lur og skape en god stemning i klasserommet er viktig.
Jeg husker godt en lærer jeg hadde i rettslære på videregående skole, som gjorde dette med å fortelle grisevitser i timene Han bydde på seg selv og var absolutt ikke redd for å komme med kontroversielle utsagn eller oppførsel. Jeg har i lengre tid tenkt litt på hvilken pedagogisk teori hans undervisningsmetoder kommer inn under. Egentlig tror jeg ikke han hadde særlig peiling på noen form for pedagogikk, men læringsmålene ble i hvertfall oppnådd og vi elever ble tvunget til å lære. Muntlig høring var det virkemiddelet som sto øverst hos ham, og en visste aldri hvem han kom til å spørre. Derfor gjaldt det å alltid være forberedt. Men det som kanskje var litt overraskende var at han også benyttet seg av lek i undervisningen.
Han arrangerte ved forskjellige anledninger rettssaker, hvor vi var advokater og hvor han overbeviste i rollen som streng gammel dommer.
Han var nok kanskje ubevisst en smule behavioristisk, siden han alltid i slutten av en undervisningsøkt pleide å fortelle en historie. En kunne aldri vite om historiene var sanne eller ikke, og han brukte hele seg selv til å illustrere å vise historien.
Denne ovennevnte læreren er kanskje ikke det ideelle forbildet som pedagog. Men han vågde å bruke seg selv og han gjorde timene og fagstoffet mer interessant ved å bruke humor og lek. Han var en lekende lærer.
mandag 2. mars 2009
FEEDBACK
I den siste tiden på skolen har vi vært innom emnet vurdering. En lærers hverdag består i stor grad av å vurdere og å gi tilbakemeldinger til elevene. Dette er derfor et viktig emne. Og jeg personlig har lært noe veldig viktig.
Når jeg har vært i praksis har jeg gitt mange tilbakemeldinger til elevene. Både muntlig og skriftlig. Men etter å ha gått igjennom emnet vurdering, ser jeg at mine tilbakemeldinger, eller feedbacks, kunne ha vært mer konstruktive.
Mine tilbakemeldinger har blitt gitt på grunnlag av mine vurderinger av hvordan elevene har utført oppgaven. Jeg har også tatt høyde for å ikke gi for mye negativ feedback for ikke virke altfor demotiverende, men jeg har nok ikke hatt fokuset på rett plass.
For hva er meningen med feedbacken?
Det er ikke nok å klappe en elev på skulderen og si godt jobbet. En må kunne grunnlegge konkret hva vedkommende har gjort som var bra.
Når jeg tenker tilbake på hvilken feedback jeg har gitt til elevene, så er det mye ”godt jobbet” og lignende jeg har sagt, og laget smilefjes i glosebøkene. Det er vel og bra at elevene får bekreftet at de har gjort en OK jobb, eventuelt mindre tilfredsstillende. Men det som er interessant for eleven må jo være hva han kan gjøre for å forbedre seg.
I følge Hattie og Timperley (2007) må feedbacken svare på tre spørsmål;
1. hva er målet?
2. hvor er jeg i forhold til målet?
3. hvordan skal jeg komme til målet?
Så det jeg må gjøre er da å gi en tilbakemelding som viser hvordan eleven hva som er målet med oppgaven, hvordan vedkommende ligger an til å oppnå målet og konkret hva eleven kan gjøre for å oppnå målet.
Og prøve å styre unna tilbakemeldinger som ikke er konstruktive og uten innhold, som f. eks ”bra” eller ”svakt”.
Etter å ha gått igjennom feedbacken føler jeg at jeg sitter igjen med et par konkrete rettesnorer som skal hjelpe meg med å gi gode tilbakemeldinger. Det virker ikke så vanskelig, så lenge en er klar over det. Men det er nettopp det å være bevisst på det som er utfordringen.
Jeg har blitt oppmerksom et emne som er veldig vesentlig i virke som lærer. Og jeg tar med meg erfaringer som jeg ser frem til å prøve ut i praksis.
Å gi god feedback er egentlig fryktelig enkelt; Gi elevene tilbakemelding med innhold, som viser hva de kan gjøre for forbedre seg.
Når jeg har vært i praksis har jeg gitt mange tilbakemeldinger til elevene. Både muntlig og skriftlig. Men etter å ha gått igjennom emnet vurdering, ser jeg at mine tilbakemeldinger, eller feedbacks, kunne ha vært mer konstruktive.
Mine tilbakemeldinger har blitt gitt på grunnlag av mine vurderinger av hvordan elevene har utført oppgaven. Jeg har også tatt høyde for å ikke gi for mye negativ feedback for ikke virke altfor demotiverende, men jeg har nok ikke hatt fokuset på rett plass.
For hva er meningen med feedbacken?
Det er ikke nok å klappe en elev på skulderen og si godt jobbet. En må kunne grunnlegge konkret hva vedkommende har gjort som var bra.
Når jeg tenker tilbake på hvilken feedback jeg har gitt til elevene, så er det mye ”godt jobbet” og lignende jeg har sagt, og laget smilefjes i glosebøkene. Det er vel og bra at elevene får bekreftet at de har gjort en OK jobb, eventuelt mindre tilfredsstillende. Men det som er interessant for eleven må jo være hva han kan gjøre for å forbedre seg.
I følge Hattie og Timperley (2007) må feedbacken svare på tre spørsmål;
1. hva er målet?
2. hvor er jeg i forhold til målet?
3. hvordan skal jeg komme til målet?
Så det jeg må gjøre er da å gi en tilbakemelding som viser hvordan eleven hva som er målet med oppgaven, hvordan vedkommende ligger an til å oppnå målet og konkret hva eleven kan gjøre for å oppnå målet.
Og prøve å styre unna tilbakemeldinger som ikke er konstruktive og uten innhold, som f. eks ”bra” eller ”svakt”.
Etter å ha gått igjennom feedbacken føler jeg at jeg sitter igjen med et par konkrete rettesnorer som skal hjelpe meg med å gi gode tilbakemeldinger. Det virker ikke så vanskelig, så lenge en er klar over det. Men det er nettopp det å være bevisst på det som er utfordringen.
Jeg har blitt oppmerksom et emne som er veldig vesentlig i virke som lærer. Og jeg tar med meg erfaringer som jeg ser frem til å prøve ut i praksis.
Å gi god feedback er egentlig fryktelig enkelt; Gi elevene tilbakemelding med innhold, som viser hva de kan gjøre for forbedre seg.
mandag 16. februar 2009
Forskjellsbehandling
Den siste tiden på skolen har vi gått gjennom forskjellige teorier innenfor motivasjon. Vi har sett på attribusjons og forventningsteori, og identitet og selvoppfatning. Et av emnene som har blitt tatt opp i disse teoriene er forskjellsbehandling.
Lærere og vi som tar sikte på å bli lærere liker kanskje å tro at vi behandler alle likt, men undersøkelser har vist at det er mer utbredt enn hva en kanskje har trodd.
Når jeg selv har vært i praksis, har det å behandle elevene likt og gi dem tilnærmet lik oppmerksomhet vært noe som jeg selvfølgelig har tenkt på. Det er muligens ikke det jeg har fokusert mest på, men jeg har innbilt meg at jeg har lykkes med oppgaven.
Det finnes flere grupper som kan føle seg forskjellsbehandlet i skolen. Svake elever får ofte mindre oppmerksomhet og ros fra lærerne enn andre elever. Dessuten får de kortere og sjeldnere tilbakemeldinger. Noe som kan føre til dårligere selvbilde fordi de ikke får nok oppmerksomhet, og derfor ikke føler seg verdsatt. Dette kommer i tillegg til at de fleste av dem ikke føler noen stor grad av personlig mestring.
Et annet viktig punkt et kjønn. Forskjell på elevenes kjønn er ikke noe jeg egentlig har tenkt over. Seriøse undersøkelser har vist at i en gjennomsnittelig klasse, får guttene 2/3 av lærerens oppmerksomhet. Flere har sikkert erfaring med at guttene er mer aktive og høyrøstede en jentene. Noe som kan være forklaring på dette. Et annet faktum er at lærerne ofte synes at guttene er mer interessante. Jentene sitter i større grad i ro og gjør det de får beskjed om å gjøre. Guttene er derimot mer urolige og fanger lærernes oppmerksomhet.
Jeg ble litt overrasket da jeg leste at 2/3 av lærerens oppmerksomhet tilfalt guttene. Jeg leste også at lærerne i stor grad også snakker mer inngående med guttene. Videre står det at; dersom en lærer har glemt navnet til en elev, er det nesten alltid en jente. Når jeg tenker meg om, virker det egentlig ganske reelt. Når jeg tenker på meg selv, og hvordan jeg er i lærerrollen, kan det nok stemme. Særlig fikk jeg en aha-opplevelse da jeg leste det med at en glemmer oftere jenter. I min praksisklasse må jeg innrømme at jeg sliter med å huske en del jentenavn, mens guttenavnene sitter på plass. Dessuten tror jeg at jeg kanskje bruker litt mer tid på guttene når jeg tenker meg om. Det har kanskje med at jeg er en ”stor” gutt selv, og har mer felles interesser med guttene enn jentene at jeg synes det er litt mer interessant å benytte interaksjonstiden på dem.
Men på tross av at guttene får mye mer av lærernes oppmerksomhet, får de dårligere resultater på skolen. Tyder dette på at lærernes oppmerksomhet ikke har så mye å si for elevene?
Til det spørsmålet vil jeg si nei.
Hvordan vi som personer ser på oss selv, avhenger av hvordan vi tror andre ser på oss. Særlig innflytelse på selvbildet, har personer som er betydningsfulle for en. For en elev må vel en lærer sies å være en signifikant person. Derfor er det veldig viktig at en lærer er observant og legger merke til, og viser at han legger merke til alle elevene.
Det kan være en vanskelig oppgave å gi lik oppmerksomhet til alle elever. Men dersom en elev føler at lærerne ikke bryr seg, enten det er reelt eller ikke, har det veldig negativ påvirkning på selvbildet og livskvalitet for vedkommende. Og vi som lærere og signifikante personer må gjøre hva vi kan for å unngå at elevene føler seg oversett.
Lærere og vi som tar sikte på å bli lærere liker kanskje å tro at vi behandler alle likt, men undersøkelser har vist at det er mer utbredt enn hva en kanskje har trodd.
Når jeg selv har vært i praksis, har det å behandle elevene likt og gi dem tilnærmet lik oppmerksomhet vært noe som jeg selvfølgelig har tenkt på. Det er muligens ikke det jeg har fokusert mest på, men jeg har innbilt meg at jeg har lykkes med oppgaven.
Det finnes flere grupper som kan føle seg forskjellsbehandlet i skolen. Svake elever får ofte mindre oppmerksomhet og ros fra lærerne enn andre elever. Dessuten får de kortere og sjeldnere tilbakemeldinger. Noe som kan føre til dårligere selvbilde fordi de ikke får nok oppmerksomhet, og derfor ikke føler seg verdsatt. Dette kommer i tillegg til at de fleste av dem ikke føler noen stor grad av personlig mestring.
Et annet viktig punkt et kjønn. Forskjell på elevenes kjønn er ikke noe jeg egentlig har tenkt over. Seriøse undersøkelser har vist at i en gjennomsnittelig klasse, får guttene 2/3 av lærerens oppmerksomhet. Flere har sikkert erfaring med at guttene er mer aktive og høyrøstede en jentene. Noe som kan være forklaring på dette. Et annet faktum er at lærerne ofte synes at guttene er mer interessante. Jentene sitter i større grad i ro og gjør det de får beskjed om å gjøre. Guttene er derimot mer urolige og fanger lærernes oppmerksomhet.
Jeg ble litt overrasket da jeg leste at 2/3 av lærerens oppmerksomhet tilfalt guttene. Jeg leste også at lærerne i stor grad også snakker mer inngående med guttene. Videre står det at; dersom en lærer har glemt navnet til en elev, er det nesten alltid en jente. Når jeg tenker meg om, virker det egentlig ganske reelt. Når jeg tenker på meg selv, og hvordan jeg er i lærerrollen, kan det nok stemme. Særlig fikk jeg en aha-opplevelse da jeg leste det med at en glemmer oftere jenter. I min praksisklasse må jeg innrømme at jeg sliter med å huske en del jentenavn, mens guttenavnene sitter på plass. Dessuten tror jeg at jeg kanskje bruker litt mer tid på guttene når jeg tenker meg om. Det har kanskje med at jeg er en ”stor” gutt selv, og har mer felles interesser med guttene enn jentene at jeg synes det er litt mer interessant å benytte interaksjonstiden på dem.
Men på tross av at guttene får mye mer av lærernes oppmerksomhet, får de dårligere resultater på skolen. Tyder dette på at lærernes oppmerksomhet ikke har så mye å si for elevene?
Til det spørsmålet vil jeg si nei.
Hvordan vi som personer ser på oss selv, avhenger av hvordan vi tror andre ser på oss. Særlig innflytelse på selvbildet, har personer som er betydningsfulle for en. For en elev må vel en lærer sies å være en signifikant person. Derfor er det veldig viktig at en lærer er observant og legger merke til, og viser at han legger merke til alle elevene.
Det kan være en vanskelig oppgave å gi lik oppmerksomhet til alle elever. Men dersom en elev føler at lærerne ikke bryr seg, enten det er reelt eller ikke, har det veldig negativ påvirkning på selvbildet og livskvalitet for vedkommende. Og vi som lærere og signifikante personer må gjøre hva vi kan for å unngå at elevene føler seg oversett.
søndag 1. februar 2009
logg til prosjektet "konstruksjon og design"
Mandag:
Første gang jeg hørte at vi skulle ha prosjekt om brobygging, uken før vi satte i gang, tenkte jeg begrepet brobygging var i overført betydning. Som f. eks brobygging mellom lærer og elev eller noe i den dur. Men brobyggingen var visst ikke ment å være billedlig. Vi skulle rett og slett lage en bro, verken mer eller mindre.
Mandagen var første dag med prosjektet konstruksjon og design. Vi lærte forskjellig om broer og brokonstruksjoner. Jeg lærte en god del nytt omkring konstruksjon og forskjellige brotyper. Jeg hadde en viss formening om hva de forskjellige brotypene het, men hva f. eks klopp og fagverksbro er for noe, var ny kunnskap for meg. skjêr og torsjon var også nye begreper.
Læreren vi hadde i emnet delte oss inn i grupper og gav oss noen erter og tannpirkere. Først skulle vi lage en trekant og en firkant. Poenget med dette var å vise forskjellen på styrken deres. Jeg kunne tenke meg til hvilken av de to konstruksjonene som tålte best belastning. Men for å være helt ærlig, så hadde jeg aldri tenkt på det før. Etterpå lagde vi en fagverksbro, også bestående tannpirkere og erter. Trikset var da å få mest mulig trekanter;-)
Senere på dagen lagde klassen (b-gruppen) en hengebro ved hjelp av fire store stokker og en del tau.
tirsdag:
Nå begynte arbeidet og vi rigget oss godt til på et grupperom på HSH i Haugesund. Først av alt måtte vi velge hvilken brotype vi skulle arbeide med. Valget falt på fagverksbro. Grunnen til at vi valgte denne brotypen var først og fremst med tanke på praksisdagen på Hauge skole. Det er en brotype som er relativt enkel å lage, og elevene kan derfor få være med i konstruksjonen i størst mulig grad. vV ønskte at elevene skulle få gjøre mest mulig selv. Før vi valgte hvilken brotype vi skulle lage, satte vi i gang å rulle ark. Etter en stund spurte vi oss selv om vi skulle lage fagverksbro av ark, og om vi da behøvde å rulle. Heldigvis bestemte vi oss for å lage en slik bro og rullingen var ikke forgjeves. Vi lagde ferdig undergurten på broen.
Onsdag:
På onsdagen lagde vi ferdig broen. Vi måtte teste om broen tålte kravet som var å bære en kilo last. Vi brukte en 1-kilos pakke med sukker til å måle. Til å begynne med hadde vi ikke staver på skrått, skråstag, på overgurten. Det resulterte i at overgurten bøyde seg pga trykkraft. Vi forsterket derfor med skråstag og broen bærte glatt en kilo. Vi la en halvliterflaske med brus oppå, så den klarte i hvertfall 1,5 kilo.
Torsdag:
Vi forlenget broen med en enhet. Broen besto først av fem enheter, som hver er ca 20 cm lange. Broen var derfor ca en meter lang. Vi trodde vi hadde broen klar, men etter å ha lest oppgaven grundig konkluderte vi med å forlenge broen med en enhet. Oppgaven sa nemlig at brospennet skulle være en meter. Vi var ikke helt sikre på et brospenn er lengden på hele broen eller lengden på den delen som henger fritt over bakkenivå. For å være på den sikre siden lagte vi den større slik at den delen av broen som henger over bakken ble på en meter. Resten av dagen brukte vi til å studere brokonstruksjoner.
Fredag:
Begynte å arbeide med andre del av oppdraget. Vi fordelte de forskjellige delene av oppgaven innad i gruppen Jeg fikk hovedansvar for manualen. Jeg syns det var en grei måte å løse det på. Det hadde nok blitt litt vanskelig dersom alle skulle arbeide med alle emnene.
Mandag:
På mandagen var vi på Stord fordi vi skulle vise frem broen til lærerne og fortelle litt omkring konstruksjonen og dens teoretiske del. Fortalte om forskjellige tekniske deler ved broen. Som f. eks. strekk-kraft, trykk-kraft og torsjon. Vi hadde ikke forberedt oss nevneverdig, men jeg følte det gikk greit likevel. Hadde tross alt fått med oss en del kunnskap.
Vi var den eneste av gruppene som ikke hadde laget hengebro og det virket som de hadde lagt litt mer arbeid ned i utførelsen en hva vi hadde gjort.
Tirsdag:
Vi ble inspirert av gruppen til O.J. og kiwi-jentene, som tydeligvis hadde hatt det trivelig hjemme hos hverandre istedenfor å benytte seg av grupperom. Derfor tilbrakte vi tirsdagen på Åkra hos Britt Kari. Vi jobbet effektivt, kun avbrutt av et herlig pizzamåltidJ. Vi arbeidet med fagtekst, manual, undervisningsmaterial og den multimodale presentasjon.
Onsdag:
Fristen for innlevering av fagtekst, manual, undervisningsmaterial og den multimodale presentasjon var kl 13.00. Før den tid jobbet vi på spreng for å få det ferdig tidsnok. Da vi ble ferdige feiret vi med enda et herlig måltid. Etterpå jobbet vi med foredragsdelen.
Torsdag:
Da var det tid for fremføring av prosjektet. Alt i alt syntes jeg det gikk greit, det er alltid noe en ville ha gjort annerledes i etterkant. Men stort sett må jeg si meg fornøyd.
Jeg hadde ansvar for manualen. Jeg hadde beregnet tiden til å bli ca fem minutt, jeg er ikke sikker på hvor lang tid jeg brukte, men det føltes i hvertfall ut som jeg bare brukte ett. Det jeg er mest fornøyd med var bruken av kvadratet og triangelet i Lego som konkretiseringsmiddel. Det fikk frem hvilken vesentlig rolle trekanten har i brokonstruksjoner.
Problemet når en deler inn de forskjellige emnene på forskjellige personer i gruppen kan være at en mangler en helhet på presentasjonen. Jeg føler ikke at vi hadde noe problem med det. Men i etterkant ser jeg at vi burde gått i gjennom presentasjonen før vi skulle i ilden. Men akkurat det er snakk om at tidsressursene ikke strakk til.
Teoridelen ble litt lang og vi avtalte derfor at vi andre i gruppen skulle hjelpe til dersom vedkommende sto litt fast, eller ville tilføye noe. Det viste seg å være litt vanskelig, for det føltes litt ekkelt ut å avbryte. Men jeg har i hvertfall gjort meg den erfaring at jeg ikke vil benytte meg av samme taktikk igjen.
Onsdag:
Var vanlig studiedag, men brukte den på forberedelse til praksisdagen på Hauge skole. Det er alltid en del praktisk utstyr osv som må på plass.
Torsdag:
Den store dagen!
Først hadde vi en liten generell gjennomgang omkring broer og brokonstruksjoner. Deretter viste vi en powerpointpresentasjon med musikk til. Elevene ble avslappet av bildene og den rolige musikken, ”Bridge over troubled water”.
Vi hadde litt tekniske problemer og det gikk en del tid til dette. Etter litt mer info om broer, var det friminutt.
Den andre timen begynte vi med å fortelle om konkurransen, som gikk ut på å lage den broen som kunne tåle størst belastning. Vi delte ut brobyggingsmanualer til elevene og jeg gikk gjennom den punkt for punkt. Deretter delte vi klassen inn i fire grupper. To av gruppene ble igjen i klasserommet og to grupper ble med meg og Einar ut på et grupperom. Broen blir laget av A4 ark som er rullet både på langsiden og kortsiden. Jeg hadde på forhånd gjort ferdig 25 lange papirrør. Og jeg gav elevene i oppgave å rulle 10 ark hver på kortsiden. Elevene utførte oppgaven i varierende tempo og med varierende resultat. Vi hadde bare en hullmaskin på gruppen, og jeg ga derfor to elever i oppgave å lage hull. Da elevene hadde laget 60 ferdige papirrør, ba jeg dem lage hvert sitt kvadrat og senere ferdig enhet av dem. Elevene var flittige og arbeidet til det var matfriminutt.
Den fjerde timen satte vi i gang med monteringen. På forhånd hadde elevene startet med to separate deler, siden det kan være litt vanskelig for seks elever å lage en bro. Derfor begynte tre og tre å sette sammen sine enheter til en. Etterpå måtte vi koble de to delene til en bro. Noe som viste seg å bli en aldri så liten utfordring. Det var veldig mange papirrør som skulle gjennom samme splittbinders, og det hjalp heller ikke at splittbindersene var i korteste laget. Men etter litt vanskeligheter var da broen ferdig. En av elevene kom på at vi kunne bruke tape for å forbedre konstruksjonen. Dette syntes jeg var en knallgod idé, som skulle vise seg å bli et aldri så lite fortrinn.
Den femte timen var den siste og vi brukte den til å måle hvilken av broene som hadde størst lasteevne. Vi satte en pult ca en meter unna kateteret slik at alle kunne se. Vi testet en og en av broene etter tur og stemningen steg voldsomt ettersom jeg la på mer og mer vekter. Elevene var helt i hundre og de så ut til å storkose seg.
To av broene knakk, det ble høydepunktet på dagen til dem som ikke hadde laget dem. Men en del av de som hadde lagt broene som knakk så ut til bli ganske skuffet. Det var en konkurranse og da er det alltid noen som ikke vinner. Det er noe elevene bare bør innfinne seg med.
Den gruppen jeg var ansvarlig for stakk av med seieren og den bærte i hvertfall to kilo. Da vi hadde passert to kilo, fant vi ikke flere vekter. I og med at vi hadde forsterket med teip, ble vi beskyldt for juks. Men dårlige tapere finner alltid ett eller annet å klage på;)
Etter at konkurransen var ferdig og diplomer var blitt utdelt, gikk jeg litt i gjennom hva de hadde lært. Jeg spurte klassen hva de kunne om broer nå, som de ikke hadde visst før. Det var kanskje et vanskelig spørsmål. Men flere av dem sa at de hadde lært at det var bra å ha trekanter. om de ikke har lært så mye om brokonstruksjon, har de i hvertfall lært at trekanter er en stødig konstruksjon.
Refleksjoner rundt prosjektet som helhet:
Jeg syns dette har vært et spennende prosjekt. Det har vært et kjekt avbrekk fra en skolehverdag bestående av vanlige undervisningstimer.
Jeg har lært en del om broer og konstruksjon. det kan diskuteres hvor mye jeg egentlig har lært og hvor relevant det er for lærerutdanningen. Men jeg har uansett fått økt erfaring med samarbeid, presentasjon og gjennomføring av prosjekt i grunnskolen.
I den gruppen som jeg hadde var det en del elever som ikke er spesielt flinke i de tradisjonelle skolefagene. De viste seg å være de flittigste og også dyktigste elevene på gruppen. De rullet ark, klipte, konstruerte og sto i.
Alle elever har noe de er flinke til og det er veldig viktig at de får anledning til å vise dette og føle seg vellykkete. Det varmet en lærerstudents hjerte å se at disse elevene storkoste seg med prosjektet vårt.
Alt i alt er jeg meget fornøyd med prosjektet.
Mandag:
Første gang jeg hørte at vi skulle ha prosjekt om brobygging, uken før vi satte i gang, tenkte jeg begrepet brobygging var i overført betydning. Som f. eks brobygging mellom lærer og elev eller noe i den dur. Men brobyggingen var visst ikke ment å være billedlig. Vi skulle rett og slett lage en bro, verken mer eller mindre.
Mandagen var første dag med prosjektet konstruksjon og design. Vi lærte forskjellig om broer og brokonstruksjoner. Jeg lærte en god del nytt omkring konstruksjon og forskjellige brotyper. Jeg hadde en viss formening om hva de forskjellige brotypene het, men hva f. eks klopp og fagverksbro er for noe, var ny kunnskap for meg. skjêr og torsjon var også nye begreper.
Læreren vi hadde i emnet delte oss inn i grupper og gav oss noen erter og tannpirkere. Først skulle vi lage en trekant og en firkant. Poenget med dette var å vise forskjellen på styrken deres. Jeg kunne tenke meg til hvilken av de to konstruksjonene som tålte best belastning. Men for å være helt ærlig, så hadde jeg aldri tenkt på det før. Etterpå lagde vi en fagverksbro, også bestående tannpirkere og erter. Trikset var da å få mest mulig trekanter;-)
Senere på dagen lagde klassen (b-gruppen) en hengebro ved hjelp av fire store stokker og en del tau.
tirsdag:
Nå begynte arbeidet og vi rigget oss godt til på et grupperom på HSH i Haugesund. Først av alt måtte vi velge hvilken brotype vi skulle arbeide med. Valget falt på fagverksbro. Grunnen til at vi valgte denne brotypen var først og fremst med tanke på praksisdagen på Hauge skole. Det er en brotype som er relativt enkel å lage, og elevene kan derfor få være med i konstruksjonen i størst mulig grad. vV ønskte at elevene skulle få gjøre mest mulig selv. Før vi valgte hvilken brotype vi skulle lage, satte vi i gang å rulle ark. Etter en stund spurte vi oss selv om vi skulle lage fagverksbro av ark, og om vi da behøvde å rulle. Heldigvis bestemte vi oss for å lage en slik bro og rullingen var ikke forgjeves. Vi lagde ferdig undergurten på broen.
Onsdag:
På onsdagen lagde vi ferdig broen. Vi måtte teste om broen tålte kravet som var å bære en kilo last. Vi brukte en 1-kilos pakke med sukker til å måle. Til å begynne med hadde vi ikke staver på skrått, skråstag, på overgurten. Det resulterte i at overgurten bøyde seg pga trykkraft. Vi forsterket derfor med skråstag og broen bærte glatt en kilo. Vi la en halvliterflaske med brus oppå, så den klarte i hvertfall 1,5 kilo.
Torsdag:
Vi forlenget broen med en enhet. Broen besto først av fem enheter, som hver er ca 20 cm lange. Broen var derfor ca en meter lang. Vi trodde vi hadde broen klar, men etter å ha lest oppgaven grundig konkluderte vi med å forlenge broen med en enhet. Oppgaven sa nemlig at brospennet skulle være en meter. Vi var ikke helt sikre på et brospenn er lengden på hele broen eller lengden på den delen som henger fritt over bakkenivå. For å være på den sikre siden lagte vi den større slik at den delen av broen som henger over bakken ble på en meter. Resten av dagen brukte vi til å studere brokonstruksjoner.
Fredag:
Begynte å arbeide med andre del av oppdraget. Vi fordelte de forskjellige delene av oppgaven innad i gruppen Jeg fikk hovedansvar for manualen. Jeg syns det var en grei måte å løse det på. Det hadde nok blitt litt vanskelig dersom alle skulle arbeide med alle emnene.
Mandag:
På mandagen var vi på Stord fordi vi skulle vise frem broen til lærerne og fortelle litt omkring konstruksjonen og dens teoretiske del. Fortalte om forskjellige tekniske deler ved broen. Som f. eks. strekk-kraft, trykk-kraft og torsjon. Vi hadde ikke forberedt oss nevneverdig, men jeg følte det gikk greit likevel. Hadde tross alt fått med oss en del kunnskap.
Vi var den eneste av gruppene som ikke hadde laget hengebro og det virket som de hadde lagt litt mer arbeid ned i utførelsen en hva vi hadde gjort.
Tirsdag:
Vi ble inspirert av gruppen til O.J. og kiwi-jentene, som tydeligvis hadde hatt det trivelig hjemme hos hverandre istedenfor å benytte seg av grupperom. Derfor tilbrakte vi tirsdagen på Åkra hos Britt Kari. Vi jobbet effektivt, kun avbrutt av et herlig pizzamåltidJ. Vi arbeidet med fagtekst, manual, undervisningsmaterial og den multimodale presentasjon.
Onsdag:
Fristen for innlevering av fagtekst, manual, undervisningsmaterial og den multimodale presentasjon var kl 13.00. Før den tid jobbet vi på spreng for å få det ferdig tidsnok. Da vi ble ferdige feiret vi med enda et herlig måltid. Etterpå jobbet vi med foredragsdelen.
Torsdag:
Da var det tid for fremføring av prosjektet. Alt i alt syntes jeg det gikk greit, det er alltid noe en ville ha gjort annerledes i etterkant. Men stort sett må jeg si meg fornøyd.
Jeg hadde ansvar for manualen. Jeg hadde beregnet tiden til å bli ca fem minutt, jeg er ikke sikker på hvor lang tid jeg brukte, men det føltes i hvertfall ut som jeg bare brukte ett. Det jeg er mest fornøyd med var bruken av kvadratet og triangelet i Lego som konkretiseringsmiddel. Det fikk frem hvilken vesentlig rolle trekanten har i brokonstruksjoner.
Problemet når en deler inn de forskjellige emnene på forskjellige personer i gruppen kan være at en mangler en helhet på presentasjonen. Jeg føler ikke at vi hadde noe problem med det. Men i etterkant ser jeg at vi burde gått i gjennom presentasjonen før vi skulle i ilden. Men akkurat det er snakk om at tidsressursene ikke strakk til.
Teoridelen ble litt lang og vi avtalte derfor at vi andre i gruppen skulle hjelpe til dersom vedkommende sto litt fast, eller ville tilføye noe. Det viste seg å være litt vanskelig, for det føltes litt ekkelt ut å avbryte. Men jeg har i hvertfall gjort meg den erfaring at jeg ikke vil benytte meg av samme taktikk igjen.
Onsdag:
Var vanlig studiedag, men brukte den på forberedelse til praksisdagen på Hauge skole. Det er alltid en del praktisk utstyr osv som må på plass.
Torsdag:
Den store dagen!
Først hadde vi en liten generell gjennomgang omkring broer og brokonstruksjoner. Deretter viste vi en powerpointpresentasjon med musikk til. Elevene ble avslappet av bildene og den rolige musikken, ”Bridge over troubled water”.
Vi hadde litt tekniske problemer og det gikk en del tid til dette. Etter litt mer info om broer, var det friminutt.
Den andre timen begynte vi med å fortelle om konkurransen, som gikk ut på å lage den broen som kunne tåle størst belastning. Vi delte ut brobyggingsmanualer til elevene og jeg gikk gjennom den punkt for punkt. Deretter delte vi klassen inn i fire grupper. To av gruppene ble igjen i klasserommet og to grupper ble med meg og Einar ut på et grupperom. Broen blir laget av A4 ark som er rullet både på langsiden og kortsiden. Jeg hadde på forhånd gjort ferdig 25 lange papirrør. Og jeg gav elevene i oppgave å rulle 10 ark hver på kortsiden. Elevene utførte oppgaven i varierende tempo og med varierende resultat. Vi hadde bare en hullmaskin på gruppen, og jeg ga derfor to elever i oppgave å lage hull. Da elevene hadde laget 60 ferdige papirrør, ba jeg dem lage hvert sitt kvadrat og senere ferdig enhet av dem. Elevene var flittige og arbeidet til det var matfriminutt.
Den fjerde timen satte vi i gang med monteringen. På forhånd hadde elevene startet med to separate deler, siden det kan være litt vanskelig for seks elever å lage en bro. Derfor begynte tre og tre å sette sammen sine enheter til en. Etterpå måtte vi koble de to delene til en bro. Noe som viste seg å bli en aldri så liten utfordring. Det var veldig mange papirrør som skulle gjennom samme splittbinders, og det hjalp heller ikke at splittbindersene var i korteste laget. Men etter litt vanskeligheter var da broen ferdig. En av elevene kom på at vi kunne bruke tape for å forbedre konstruksjonen. Dette syntes jeg var en knallgod idé, som skulle vise seg å bli et aldri så lite fortrinn.
Den femte timen var den siste og vi brukte den til å måle hvilken av broene som hadde størst lasteevne. Vi satte en pult ca en meter unna kateteret slik at alle kunne se. Vi testet en og en av broene etter tur og stemningen steg voldsomt ettersom jeg la på mer og mer vekter. Elevene var helt i hundre og de så ut til å storkose seg.
To av broene knakk, det ble høydepunktet på dagen til dem som ikke hadde laget dem. Men en del av de som hadde lagt broene som knakk så ut til bli ganske skuffet. Det var en konkurranse og da er det alltid noen som ikke vinner. Det er noe elevene bare bør innfinne seg med.
Den gruppen jeg var ansvarlig for stakk av med seieren og den bærte i hvertfall to kilo. Da vi hadde passert to kilo, fant vi ikke flere vekter. I og med at vi hadde forsterket med teip, ble vi beskyldt for juks. Men dårlige tapere finner alltid ett eller annet å klage på;)
Etter at konkurransen var ferdig og diplomer var blitt utdelt, gikk jeg litt i gjennom hva de hadde lært. Jeg spurte klassen hva de kunne om broer nå, som de ikke hadde visst før. Det var kanskje et vanskelig spørsmål. Men flere av dem sa at de hadde lært at det var bra å ha trekanter. om de ikke har lært så mye om brokonstruksjon, har de i hvertfall lært at trekanter er en stødig konstruksjon.
Refleksjoner rundt prosjektet som helhet:
Jeg syns dette har vært et spennende prosjekt. Det har vært et kjekt avbrekk fra en skolehverdag bestående av vanlige undervisningstimer.
Jeg har lært en del om broer og konstruksjon. det kan diskuteres hvor mye jeg egentlig har lært og hvor relevant det er for lærerutdanningen. Men jeg har uansett fått økt erfaring med samarbeid, presentasjon og gjennomføring av prosjekt i grunnskolen.
I den gruppen som jeg hadde var det en del elever som ikke er spesielt flinke i de tradisjonelle skolefagene. De viste seg å være de flittigste og også dyktigste elevene på gruppen. De rullet ark, klipte, konstruerte og sto i.
Alle elever har noe de er flinke til og det er veldig viktig at de får anledning til å vise dette og føle seg vellykkete. Det varmet en lærerstudents hjerte å se at disse elevene storkoste seg med prosjektet vårt.
Alt i alt er jeg meget fornøyd med prosjektet.
tirsdag 23. desember 2008
Blogg om blogg
Nå kan jeg se tilbake på en hel rekke med blogginnlegg. Vi har skrevet et nytt innlegg hver uke, som har omhandlet ukens tema innenfor pedagogikkfaget.
Selve ordet blogg kommer fra web-logg. Og det er på mange måter det vi har skrevet, en logg over hva vi har gått gjennom.
Vi har måttet gå igjennom stoffet og formulert det med våre egne ord. Noe jeg tror er veldig lærerikt. Jeg hadde antageligvis ikke gjort det hvis jeg ikke hadde måttet, så jeg har på en måte blitt tvunget til å jobbe med stoffet.
Eneste negative er at det har tatt mye tid. Må innrømme jeg ikke alltid har vært like motivert for å blogge. Å sette seg ned for å skrive pedagogikkblogg er ikke det mest underholdende jeg gjør i helgene. Særlig har det vært litt stress når jeg har jobbet.
Men alt i alt har det gått fint. Jeg er overbevist om at jeg har lært veldig mye av å bli ”tvunget” til å gå igjennom stoffet. Jeg føler at bloggingen har vært ”tidskrevende, men lærerikt”.
Selve ordet blogg kommer fra web-logg. Og det er på mange måter det vi har skrevet, en logg over hva vi har gått gjennom.
Vi har måttet gå igjennom stoffet og formulert det med våre egne ord. Noe jeg tror er veldig lærerikt. Jeg hadde antageligvis ikke gjort det hvis jeg ikke hadde måttet, så jeg har på en måte blitt tvunget til å jobbe med stoffet.
Eneste negative er at det har tatt mye tid. Må innrømme jeg ikke alltid har vært like motivert for å blogge. Å sette seg ned for å skrive pedagogikkblogg er ikke det mest underholdende jeg gjør i helgene. Særlig har det vært litt stress når jeg har jobbet.
Men alt i alt har det gått fint. Jeg er overbevist om at jeg har lært veldig mye av å bli ”tvunget” til å gå igjennom stoffet. Jeg føler at bloggingen har vært ”tidskrevende, men lærerikt”.
Ønsker alle en god jul og et godt nyttår!
mandag 1. desember 2008
Læringsstrategier
Denne uken har vi sett på læringsstrategier. Det er teknikker for hvordan en skal organisere læreprosessen.
Det finnes et utall forskjellige teknikker, og de forskjellige teknikkene er verktøy en bruker for å huske det en lærer.
Det er veldig viktig å skille mellom læringsstil og læringsstrategier. Hvilken læringsstil som passer best for en er helt individuelt. Læringsstiler omhandler hvilke læringspreferanser enkeltpersoner har. Læringsstil er ikke noe en har valgt, det er bare hvordan en ”fungerer”. Noen lærer for eksempel best ved vanlig forelesing, andre ved å se.
Læringsstrategier på sin side handler om å bedre framgangsmåtene for selve læringsprosessen generelt for alle.
Det er som tidligere nevnt veldig mange forskjellige teknikker for læring. Vi har f. eks:
- Leseteknikker
- Notatteknikker
- Memoreringsteknikker
- Skriveteknikker
Og hver av disse gruppene har igjen et hav av forskjellige teknikker under seg.
Læringsstrategier er altså forskjellige metoder for hvordan en skal gå frem i læringsprosessen. Og hvilke en skal bruke for å oppnå tilfredsstillende læring. I følge Weinstein og Mayer kan vi skille mellom tre hovedgrupper innenfor læringsstrategier. Det er ikke bare enkelt å velge hvilken strategi som fungerer best for deg, og det er da en fordel å ha en metakognitiv innsikt.
De tre hovedgruppene innenfor læringsstrategi er:
- repetisjonsstrategier
- elaboreringsstrategier
- organiseringsstrategier
Repetisjonsstrategier brukes når en skal lære seg faktakunnskaper. Å pugge tyskgloser eller byer i Belgia er eksempler på dette. I slike tilfeller kan det være fortrinnsmessig å gjenta ordene for seg selv, enten inni seg eller høyt. Å skrive ned det en leser fra en lærebok, eller hører fra en foreleser er også en teknikk en kan benytte seg av.
Enkle huskeregler er også en effektiv metode. En huskeregel som jeg husker godt er f. eks. ”Syre i vann, det går an. Vann i syre, blir uhyre”.
Elaboreringsstrategier er rettet mot en dypere bearbeiding av kunnskapene. Elaborering betyr detaljering, og gir en viss pekepinn på hva det dreier seg om. En skal knytte sammen den nye lærdommen en tilegner seg med den lærdommen en har fra før. Slik at elevene gjør kunnskapen til sin egen.
Organiseringsstrategier består i å organisere og skape oversikt. Hensikten med dette er å få sammenheng over kunnskapen.
En måte å oppnå dette på er ved hjelp av skumlesing. Da danner en seg en oversikt om hva det handler om, før en leser om detaljene. En får da en helhet over stoffet.
En annen måte er å stille spørsmål til teksten. Ikke bare sluke stoffet rått, men stille seg spørsmål om hvorfor det er slik og spinne litt rundt det. På denne måten blir stoffet mer interessant i og med at en da forhåpentligvis får svar på de spørsmålene en stiller.
Enda en teknikk som er effektiv for å skape oversikt er tankekart. Det gir en grei og oversiktlig fremstilling over emnet en arbeider med.
Det finnes et utall forskjellige teknikker, og de forskjellige teknikkene er verktøy en bruker for å huske det en lærer.
Det er veldig viktig å skille mellom læringsstil og læringsstrategier. Hvilken læringsstil som passer best for en er helt individuelt. Læringsstiler omhandler hvilke læringspreferanser enkeltpersoner har. Læringsstil er ikke noe en har valgt, det er bare hvordan en ”fungerer”. Noen lærer for eksempel best ved vanlig forelesing, andre ved å se.
Læringsstrategier på sin side handler om å bedre framgangsmåtene for selve læringsprosessen generelt for alle.
Det er som tidligere nevnt veldig mange forskjellige teknikker for læring. Vi har f. eks:
- Leseteknikker
- Notatteknikker
- Memoreringsteknikker
- Skriveteknikker
Og hver av disse gruppene har igjen et hav av forskjellige teknikker under seg.
Læringsstrategier er altså forskjellige metoder for hvordan en skal gå frem i læringsprosessen. Og hvilke en skal bruke for å oppnå tilfredsstillende læring. I følge Weinstein og Mayer kan vi skille mellom tre hovedgrupper innenfor læringsstrategier. Det er ikke bare enkelt å velge hvilken strategi som fungerer best for deg, og det er da en fordel å ha en metakognitiv innsikt.
De tre hovedgruppene innenfor læringsstrategi er:
- repetisjonsstrategier
- elaboreringsstrategier
- organiseringsstrategier
Repetisjonsstrategier brukes når en skal lære seg faktakunnskaper. Å pugge tyskgloser eller byer i Belgia er eksempler på dette. I slike tilfeller kan det være fortrinnsmessig å gjenta ordene for seg selv, enten inni seg eller høyt. Å skrive ned det en leser fra en lærebok, eller hører fra en foreleser er også en teknikk en kan benytte seg av.
Enkle huskeregler er også en effektiv metode. En huskeregel som jeg husker godt er f. eks. ”Syre i vann, det går an. Vann i syre, blir uhyre”.
Elaboreringsstrategier er rettet mot en dypere bearbeiding av kunnskapene. Elaborering betyr detaljering, og gir en viss pekepinn på hva det dreier seg om. En skal knytte sammen den nye lærdommen en tilegner seg med den lærdommen en har fra før. Slik at elevene gjør kunnskapen til sin egen.
Organiseringsstrategier består i å organisere og skape oversikt. Hensikten med dette er å få sammenheng over kunnskapen.
En måte å oppnå dette på er ved hjelp av skumlesing. Da danner en seg en oversikt om hva det handler om, før en leser om detaljene. En får da en helhet over stoffet.
En annen måte er å stille spørsmål til teksten. Ikke bare sluke stoffet rått, men stille seg spørsmål om hvorfor det er slik og spinne litt rundt det. På denne måten blir stoffet mer interessant i og med at en da forhåpentligvis får svar på de spørsmålene en stiller.
Enda en teknikk som er effektiv for å skape oversikt er tankekart. Det gir en grei og oversiktlig fremstilling over emnet en arbeider med.
tirsdag 25. november 2008
Sosiokulturelle perspektiv er den siste av de pedagogiske teoriene vi har sett på.
Det som skiller denne teorien fra de andre, er at de sosiokulturelle perspektivene baserer seg på det sosiale og kulturelle i samfunnet.
Behaviorismen og kognitivismen fokuserer mest på lærerens undervisning, mens konstruktivismen fokuserer på elevens læring. De sosiokulturelle perspektiv fokuserer også på elevens læring, men vektlegger også lærerens rolle som underviser.
Tilhengerne av de sosiokulturelle perspektiv mener en lærer ved hjelp av samhandling mellom mennesker. Dagliglivet, med dets sosialisering, fører til læring. Det som en har opptjent av læring, med andre ord det som en kan og vet, har veldig sammensatte kilder. Alt det vi lærer og erfarer hører til i en større sammenheng. Familie, venner, skole, språk, tradisjoner og media er faktorer som fører til læring.
Elevene er ikke blanke ark når de begynner på skolen. De har alle med seg erfaringer og kunnskaper, dog i varierende i grad.
En som har vektlagt dette samspillet som fører til læring, er den russiske psykologen Lev Vygotskij.
Redskaper og mediering er sentralt i den sosiokulturelle teorien. Mediering er formidling av kunnskap ved hjelp av verktøy. Redskaper kan være alt fra fysiske gjenstander som skrujern, datamaskiner eller kalkulatorer til kognitive redskaper, som språk. I følge Vygotskij er språket det viktigste hjelpemiddelet vi har som grunnlag for å lære. Språket handler kun om kommunikasjon og gjennom dialogen skapes det tanker.
Definisjonen på Homo Faber, er ”det redskapsbrukende mennesket”. Elevene tar i bruk redskaper for å videreutvikle seg.
Et annet sentralt tema innenfor de sosiokulturelle teorier er ”den nærmeste utviklingssonen”. Den viser hvilke muligheter elevene har for utvikling. Utviklingssonen er todelt, grenser for hva elevene klarer alene, og hva de klarer med hjelp. I undervisningen er det viktig at den legges et litt høyere nivå enn det eleven allerede behersker.
”Scaffolding” er et annet emne innenfor de sosiokulturelle teoriene. På norsk betyr det stillasbygging. I likhet med at et stillas skal gi støtte for å ”hjelpe” en bygning, skal ”scaffoldingen” hjelpe elevene i den nærmeste utviklingssonen.
Hovedprinsippet er at jo større problem en elev har med å løse en oppgave, jo mer støtte skal vedkommende få av læreren.
Dersom eleven forhåpentligvis blir flinkere i å utføre oppgaven, skal læreren gi eleven mer ansvar og trekke seg gradvis tilbake (fading).
Det som skiller denne teorien fra de andre, er at de sosiokulturelle perspektivene baserer seg på det sosiale og kulturelle i samfunnet.
Behaviorismen og kognitivismen fokuserer mest på lærerens undervisning, mens konstruktivismen fokuserer på elevens læring. De sosiokulturelle perspektiv fokuserer også på elevens læring, men vektlegger også lærerens rolle som underviser.
Tilhengerne av de sosiokulturelle perspektiv mener en lærer ved hjelp av samhandling mellom mennesker. Dagliglivet, med dets sosialisering, fører til læring. Det som en har opptjent av læring, med andre ord det som en kan og vet, har veldig sammensatte kilder. Alt det vi lærer og erfarer hører til i en større sammenheng. Familie, venner, skole, språk, tradisjoner og media er faktorer som fører til læring.
Elevene er ikke blanke ark når de begynner på skolen. De har alle med seg erfaringer og kunnskaper, dog i varierende i grad.
En som har vektlagt dette samspillet som fører til læring, er den russiske psykologen Lev Vygotskij.
Redskaper og mediering er sentralt i den sosiokulturelle teorien. Mediering er formidling av kunnskap ved hjelp av verktøy. Redskaper kan være alt fra fysiske gjenstander som skrujern, datamaskiner eller kalkulatorer til kognitive redskaper, som språk. I følge Vygotskij er språket det viktigste hjelpemiddelet vi har som grunnlag for å lære. Språket handler kun om kommunikasjon og gjennom dialogen skapes det tanker.
Definisjonen på Homo Faber, er ”det redskapsbrukende mennesket”. Elevene tar i bruk redskaper for å videreutvikle seg.
Et annet sentralt tema innenfor de sosiokulturelle teorier er ”den nærmeste utviklingssonen”. Den viser hvilke muligheter elevene har for utvikling. Utviklingssonen er todelt, grenser for hva elevene klarer alene, og hva de klarer med hjelp. I undervisningen er det viktig at den legges et litt høyere nivå enn det eleven allerede behersker.
”Scaffolding” er et annet emne innenfor de sosiokulturelle teoriene. På norsk betyr det stillasbygging. I likhet med at et stillas skal gi støtte for å ”hjelpe” en bygning, skal ”scaffoldingen” hjelpe elevene i den nærmeste utviklingssonen.
Hovedprinsippet er at jo større problem en elev har med å løse en oppgave, jo mer støtte skal vedkommende få av læreren.
Dersom eleven forhåpentligvis blir flinkere i å utføre oppgaven, skal læreren gi eleven mer ansvar og trekke seg gradvis tilbake (fading).
søndag 16. november 2008
konstruktivismen
Jean PiagetKonstruktivismen er en teori vi har sett på denne uken. Det som skiller den fra de andre teoriene vi har sett på, behaviorismen og kognitivismen, er at det her er mer fokus på elevens læring en lærerens undervisning.
I følge konstruktivismen kan ikke kunnskap overføres fra en person til en annen, men man må selv skape seg en egen versjon av den.
Konstruktivismen er sterkt preget av den sveitsiske biologen og psykologen Jean Piaget (1896 – 1980). Piaget er mannen bak en del begreper for å kunne beskrive læringsprosesser. F. eks. kan vi takke ham for begrepene kognitive skjema, assimilasjon og akkomodasjon.
det er vanskelig å gi en forklaring på begrepene, men det er lov å prøve;
-I følge Piaget oppstår læring når utforsking fører til at "noe" på det indre plan endrer seg. "Noe" er altså indre representasjoner av ulike erfaringer som en har gjort seg. Dette er kognitive skjema.
-Ved assimilasjon tolker en ny kunnskap ved hjelp av gammel kunnskap, dvs eksisterende skjema.
-Ved akkomodasjon tolker en ny kunnskap ved hjelp av ny kunnskap, fordi eksisterende skjema ikke er gode nok.
En sier at ved assimilasjon "tilpasser en verden til seg selv" og ved akkomodasjon "tilpasser en seg selv til verden".
Piaget er også berømt for sin oppdeling av menneskets modningsutvikling, den såkalte stadieteorien. Som for så vidt er en relativt omstridt teori. I følge stadieteorien gjennomgår alle en firetrinns utviklingsprosess. Det ene stadiet følger det andre og en kan ikke hoppe over et stadium. punktene som blir vektlagt løper fra det fysiske og motoriske, til det indre og symbolske.
søndag 9. november 2008
Kognisjon
Ordene kognisjon og kognitive teorier har jeg hørt om før. Men jeg har aldri hatt noen formening om hva det har betydd. Egentlig er det bare vanskelige ord som beskriver noe ganske enkelt. Hadde jeg visst at det var så enkelt, skulle jeg lært meg ordet kognisjon før. Det betyr rett og slett tenking.
Men vanskelige ord er ikke å forakte, det blir med en gang liksom litt mer stil over det på den måten. Får sikkert dem som jobber med det til å føle seg viktige i hvertfall.
Kognitive teorier omhandler tankeprosesser, hvordan vi tenker.
For oss som vordende lærere, er tankeprosesser noe som bør være av interesse. Å få et innblikk i hvordan elevene tenker og hva som foregår oppe i hodene deres er meget nyttig. Modellene skal gi en oversikt over disse prosessene.
En modell som jeg har sansen for, er den som står rett nedenfor teksten her.
Men vanskelige ord er ikke å forakte, det blir med en gang liksom litt mer stil over det på den måten. Får sikkert dem som jobber med det til å føle seg viktige i hvertfall.
Kognitive teorier omhandler tankeprosesser, hvordan vi tenker.
For oss som vordende lærere, er tankeprosesser noe som bør være av interesse. Å få et innblikk i hvordan elevene tenker og hva som foregår oppe i hodene deres er meget nyttig. Modellene skal gi en oversikt over disse prosessene.
En modell som jeg har sansen for, er den som står rett nedenfor teksten her.
Den viser godt hva kognisjon eller læring fungerer. En får se prosessen som gjennomgås før en har lært noe.
På en måte kan en si læring er hukommelse. Læringen er i hvertfall ganske avhengig av hukommelsen. Det er hukommelsen som bestemmer om en har lært noe eller ikke. Og glemselen er læringens største fiende.
Siden glemselen er kognisjonens nemesis, er kognitivismen naturlig nok opptatt av strategier for å unngå glemsel. ”Chunking” er en av slike strategier. Det går ut på at du slår sammen. Dersom en skal huske en rekke med tall, for eksempel 2 3 7 4 3 6 9 3 1 8, er det vanskelig å huske ett og ett tall. Men slår en tallene sammen til 23 74 36 93 18, blir det mye enklere. Det er fordi det blir færre tall og det er vanskelig å huske mer en 7 +/- 2 tall, Millers begrensning.
Vi prøvde ”chunkingen” på skolen og jeg må si for min del var det en veldig effektiv metode å la være å glemme på. En annen metode vi brukte var ”reiserute”. Vi skulle huske de 14 største landene i verden etter areal, i rett rekkefølge. Det første en gjør er å tenke seg ut en reiserute som du kjenner godt, for eksempel hjemmefra til skolen. Deretter ser en for seg at en plasserer noe som kjennetegner eller minner om landene på forskjellige punkt på ruten. Etter at vi hadde konsentrert oss om å plassere gjenstander utover reiseruten i ca 15 min. husket mange rekkefølgen av landene. For min del må jeg si det var veldig effektivt. Har bildene av den feststemte russen (Russland) i gangen, den vraltende Kanadagåsa (Kanada) på trappa og alle de andre sterkt i minne enda.
Men det er viktig å repetere dersom en har lyst til å huske listen. For ca. ett år siden prøvde jeg å memorere samme listen med samme teknikk, men det gikk fort i glømmeboken. Et eksempel på at repetisjon er veldig viktig for å lagre kunnskapen i langtidsminne.
På en måte kan en si læring er hukommelse. Læringen er i hvertfall ganske avhengig av hukommelsen. Det er hukommelsen som bestemmer om en har lært noe eller ikke. Og glemselen er læringens største fiende.
Siden glemselen er kognisjonens nemesis, er kognitivismen naturlig nok opptatt av strategier for å unngå glemsel. ”Chunking” er en av slike strategier. Det går ut på at du slår sammen. Dersom en skal huske en rekke med tall, for eksempel 2 3 7 4 3 6 9 3 1 8, er det vanskelig å huske ett og ett tall. Men slår en tallene sammen til 23 74 36 93 18, blir det mye enklere. Det er fordi det blir færre tall og det er vanskelig å huske mer en 7 +/- 2 tall, Millers begrensning.
Vi prøvde ”chunkingen” på skolen og jeg må si for min del var det en veldig effektiv metode å la være å glemme på. En annen metode vi brukte var ”reiserute”. Vi skulle huske de 14 største landene i verden etter areal, i rett rekkefølge. Det første en gjør er å tenke seg ut en reiserute som du kjenner godt, for eksempel hjemmefra til skolen. Deretter ser en for seg at en plasserer noe som kjennetegner eller minner om landene på forskjellige punkt på ruten. Etter at vi hadde konsentrert oss om å plassere gjenstander utover reiseruten i ca 15 min. husket mange rekkefølgen av landene. For min del må jeg si det var veldig effektivt. Har bildene av den feststemte russen (Russland) i gangen, den vraltende Kanadagåsa (Kanada) på trappa og alle de andre sterkt i minne enda.
Men det er viktig å repetere dersom en har lyst til å huske listen. For ca. ett år siden prøvde jeg å memorere samme listen med samme teknikk, men det gikk fort i glømmeboken. Et eksempel på at repetisjon er veldig viktig for å lagre kunnskapen i langtidsminne.
fredag 17. oktober 2008
Behaviorisme
Denne uken har vi sett nærmere på det pedagogiske grunnsynet behaviorisme. Det finnes mange forskjellige grunnsyn, men behaviorismen er kanskje et av de mest kjente og omtalte av dem.
Behaviorismen ble startet som et motstykke til psykoanalysen og dens ”spekulative teorier” og ”synsing”. Behaviorismen går mer vitenskapelig til verks. Og fokuserer på håndfaste fakta, ikke indre kognitive prosesser som psykoanalysen.
Sentralt innenfor behaviorismen står ”synet på at alle kan lære alt” og bruken av ”straff og belønning”.
I følge behavioristene er menneskene i meget stor grad formet av miljøet rundt en. Dette fører til fokuset går over fra individet til miljøet. Noen mener dette gir behaviorismen et negativt menneskesyn. Men jeg klarer ikke å få dette og troen på at ”alle kan lære alt” til å bli et negativt menneskesyn. Å tro at ”alle kan lære alt” må vel sies å være en veldig positiv innstilling å ha til oss.
Noen tror kanskje at behaviorismen i dag er utdødd. Og dens storhetstid er sant nok over. Men den lever fortsatt i beste velgående, dog muligens en smule skjult. For det har ikke alltid vært like populært å bli kalt behaviorist. Til tider har det ikke vært helt stuerent, fordi enkelte har ment at det er en for "streng" pedagogisk retning. Derfor har det blitt brukt behavioristiske metoder, men en har ikke brukt begrepet behavioristisk. i tillegg blir det brukt uten at folk er klar over at det er behavioristiske metoder de bruker når de f. eks. oppdrar barn.
Personlig mener jeg behavioristiske metoder er elementære når en skal drive med oppdragelse. Og med tanke på min fremtidige lærergjerning, tror jeg det blir vanskelig å unnlate de behavioristiske metodene. Særlig det med straff og belønning mener jeg er veldig viktig for barn. Sette klare grenser for hva som er lov og ikke. Og klare konsekvenser dersom de opprettholder eller ikke opprettholder grensene. På den måten lærer de hva som er akseptabel oppførsel og gjør forhåpentligvis det de får beskjed om neste gang.
Behaviorismen ble startet som et motstykke til psykoanalysen og dens ”spekulative teorier” og ”synsing”. Behaviorismen går mer vitenskapelig til verks. Og fokuserer på håndfaste fakta, ikke indre kognitive prosesser som psykoanalysen.
Sentralt innenfor behaviorismen står ”synet på at alle kan lære alt” og bruken av ”straff og belønning”.
I følge behavioristene er menneskene i meget stor grad formet av miljøet rundt en. Dette fører til fokuset går over fra individet til miljøet. Noen mener dette gir behaviorismen et negativt menneskesyn. Men jeg klarer ikke å få dette og troen på at ”alle kan lære alt” til å bli et negativt menneskesyn. Å tro at ”alle kan lære alt” må vel sies å være en veldig positiv innstilling å ha til oss.
Noen tror kanskje at behaviorismen i dag er utdødd. Og dens storhetstid er sant nok over. Men den lever fortsatt i beste velgående, dog muligens en smule skjult. For det har ikke alltid vært like populært å bli kalt behaviorist. Til tider har det ikke vært helt stuerent, fordi enkelte har ment at det er en for "streng" pedagogisk retning. Derfor har det blitt brukt behavioristiske metoder, men en har ikke brukt begrepet behavioristisk. i tillegg blir det brukt uten at folk er klar over at det er behavioristiske metoder de bruker når de f. eks. oppdrar barn.
Personlig mener jeg behavioristiske metoder er elementære når en skal drive med oppdragelse. Og med tanke på min fremtidige lærergjerning, tror jeg det blir vanskelig å unnlate de behavioristiske metodene. Særlig det med straff og belønning mener jeg er veldig viktig for barn. Sette klare grenser for hva som er lov og ikke. Og klare konsekvenser dersom de opprettholder eller ikke opprettholder grensene. På den måten lærer de hva som er akseptabel oppførsel og gjør forhåpentligvis det de får beskjed om neste gang.
fredag 10. oktober 2008
Hvordan gjøre klasserommet til en god læringsarena?
Kriteriene for å få klasserommet til å bli en god læringsarena er mange. I løpet av denne uken har vi gått litt gjennom hva som trengs.
Rammeforholdene er selvsagt viktige for å oppnå dette. Det er vanskelig å bedrive vellykket undervisning dersom det for eksempel ikke er nok sitteplasser til elevene, eller hvis en er tom for kritt.
Men det klart viktigste er uten tvil læreren.
Vi har altså konstatert at det er læreren som er den viktigste faktoren for en vellykket læringsarena. Men hva skal så en lærer gjøre for at dette skal bli oppfylt?
En lærer som klarer å få til dette, vil jeg si er definisjonen på en god lærer. Det med å være en god lærer er noe vi har gått i gjennom på skolen. Vi har sett på hva Inge Eidsvåg mener om saken. Så godt som alle har en formening om hva det vil si å være det, men Eidsvåg er en av få fagfolk som har skrevet om det. Det kan i grunnen virke ganske vanskelig og utfordrende å være lærer ut i fra hvordan han mener en god lærer skal være. Han skriver blant annet at ” –Å være lærer er ingen jobb, en lærer må gløde!” , at læreryrket handler om å ha et kall og at læreren har påtatt seg en av samfunnets viktigste roller, nemlig å danne mennesker.
Det er ikke helt sånn jeg har sett på det å være lærer, men det er helt klart at det er en veldig viktig oppgave og det hjelper masse med litt glød.
Her er tre punkter som jeg syns er essensielle for å få klasserommet til å bli en god læringsarena;
- Et trygt klassemiljø
- Respekt og tillit
- Klarhet
Et trygt klassemiljø er utrolig viktig for elevene. Et klassemiljø hvor elevene er trygge, gir grobunn for et godt læringsmiljø. Dersom elevene er usikre, har de vanskelig for å engasjere seg og konsentrere seg i skolen. Det er viktig at læreren som en trygg voksen legger føringen for klassemiljøet.
Det er også viktig at lærerne og elevene behandler hverandre med respekt og tillit. Det er veldig viktig at en lærer har respekt og tillit av sine elever, og den beste metoden for å få dette er nettopp å behandle elvene på samme måte. En lærer skal respektere og være observant. En utrolig viktig oppgave er å se elevene. La de føle seg verdsatt og oppmuntre dem, vise dem respekt og skape et tillitsforhold.
Et annet punkt er klarhet. Elevene trenger klare regler og beskjeder. Det er viktig med tydelige og konkrete oppgaver, enkle og korte beskjeder og klare regler for organisering.
Klarer en å følge disse punktene, tror jeg en har et bra grunnlag for et godt læringsmiljø.
Rammeforholdene er selvsagt viktige for å oppnå dette. Det er vanskelig å bedrive vellykket undervisning dersom det for eksempel ikke er nok sitteplasser til elevene, eller hvis en er tom for kritt.
Men det klart viktigste er uten tvil læreren.
Vi har altså konstatert at det er læreren som er den viktigste faktoren for en vellykket læringsarena. Men hva skal så en lærer gjøre for at dette skal bli oppfylt?
En lærer som klarer å få til dette, vil jeg si er definisjonen på en god lærer. Det med å være en god lærer er noe vi har gått i gjennom på skolen. Vi har sett på hva Inge Eidsvåg mener om saken. Så godt som alle har en formening om hva det vil si å være det, men Eidsvåg er en av få fagfolk som har skrevet om det. Det kan i grunnen virke ganske vanskelig og utfordrende å være lærer ut i fra hvordan han mener en god lærer skal være. Han skriver blant annet at ” –Å være lærer er ingen jobb, en lærer må gløde!” , at læreryrket handler om å ha et kall og at læreren har påtatt seg en av samfunnets viktigste roller, nemlig å danne mennesker.
Det er ikke helt sånn jeg har sett på det å være lærer, men det er helt klart at det er en veldig viktig oppgave og det hjelper masse med litt glød.
Her er tre punkter som jeg syns er essensielle for å få klasserommet til å bli en god læringsarena;
- Et trygt klassemiljø
- Respekt og tillit
- Klarhet
Et trygt klassemiljø er utrolig viktig for elevene. Et klassemiljø hvor elevene er trygge, gir grobunn for et godt læringsmiljø. Dersom elevene er usikre, har de vanskelig for å engasjere seg og konsentrere seg i skolen. Det er viktig at læreren som en trygg voksen legger føringen for klassemiljøet.
Det er også viktig at lærerne og elevene behandler hverandre med respekt og tillit. Det er veldig viktig at en lærer har respekt og tillit av sine elever, og den beste metoden for å få dette er nettopp å behandle elvene på samme måte. En lærer skal respektere og være observant. En utrolig viktig oppgave er å se elevene. La de føle seg verdsatt og oppmuntre dem, vise dem respekt og skape et tillitsforhold.
Et annet punkt er klarhet. Elevene trenger klare regler og beskjeder. Det er viktig med tydelige og konkrete oppgaver, enkle og korte beskjeder og klare regler for organisering.
Klarer en å følge disse punktene, tror jeg en har et bra grunnlag for et godt læringsmiljø.
fredag 3. oktober 2008
Undervisningsplanlegging
Nå er det snart tid for praksis igjen. Og denne gangen skal vi ta skrittet helt ut å undervise. Noe som blir veldig spennende. Det kan virke litt skummelt, men etter en uke med observasjon blir det kjekt å faktisk gjøre det selv. Ser frem til å stå foran klassen og kjenne på kroppen hvordan det er å være lærer.
Når en skal undervise, er det viktig å planlegge. Og undervisningsplanlegging er en viktig faktor for en vellykket skoledag. Derfor har vi arbeidet med nettopp dette, med tanke på de to praksisukene vi skal ha om ikke lenge.
Undervisningsplanleggingen går på flere nivå, en kan planlegge år, halvår, måneder, uker, dager og timer. Planleggingen er praktisk med tanke på at læreren vet hva han skal gjøre og ikke trenger å finne det ut på sparket. Men det er viktig at en er fleksibel i forhold til planen og gjøre endringer underveis.
Som hjelpemiddel til undervisningsplanleggingen bruker en nå for tiden, og har brukt lenge, en modell som heter didaktisk relasjonsmodell. Ordet relasjonsmodell kommer av at alle punktene står i forhold til hverandre og påvirker hverandre. Modellen blir populært kalt ”diamanten”, muligens på grunn av dens utformingen som kan minne om en diamant.
Som sagt bør alle disse punktene oppnå tilfredsstillende resultat for at undervisningen skal bli vellykket. Alle punktene er like viktige. Og en må ta hensyn til alle når man planlegger, utenom vurderingen. Som man bør ta etter gjennomføringen av undervisningen.
Elev – og lærerforutsetninger: en må ta hensyn til din egen og elevenes intellektuelle, fysiske, psykiske og sosiale nivå i planleggingen.
Mål: hva er målet med timen? Hva lærer elevene?
Rammefaktorer: en må ta hensyn til rammefaktorene. En må følge lover og reglement, ta hensyn til personell og lokaler.
Arbeidsmåter: hvilken undervisningsmetode vil en benytte seg av? Tavleundervisning? Prosjektarbeid?
Innhold: hva skal innholdet være? Hva skal en velge å ta med?
Vurdering: en må stille seg en del spørsmål; var det vellykket? Hva lærte elevene? Fikk alle elevene utbytte av det? Gikk det greit rent praktisk? Tok en nok hensyn til rammefaktorene? Vil en benytte seg av opplegget i fremtiden?
Når en skal undervise, er det viktig å planlegge. Og undervisningsplanlegging er en viktig faktor for en vellykket skoledag. Derfor har vi arbeidet med nettopp dette, med tanke på de to praksisukene vi skal ha om ikke lenge.
Undervisningsplanleggingen går på flere nivå, en kan planlegge år, halvår, måneder, uker, dager og timer. Planleggingen er praktisk med tanke på at læreren vet hva han skal gjøre og ikke trenger å finne det ut på sparket. Men det er viktig at en er fleksibel i forhold til planen og gjøre endringer underveis.
Som hjelpemiddel til undervisningsplanleggingen bruker en nå for tiden, og har brukt lenge, en modell som heter didaktisk relasjonsmodell. Ordet relasjonsmodell kommer av at alle punktene står i forhold til hverandre og påvirker hverandre. Modellen blir populært kalt ”diamanten”, muligens på grunn av dens utformingen som kan minne om en diamant.
Som sagt bør alle disse punktene oppnå tilfredsstillende resultat for at undervisningen skal bli vellykket. Alle punktene er like viktige. Og en må ta hensyn til alle når man planlegger, utenom vurderingen. Som man bør ta etter gjennomføringen av undervisningen.Elev – og lærerforutsetninger: en må ta hensyn til din egen og elevenes intellektuelle, fysiske, psykiske og sosiale nivå i planleggingen.
Mål: hva er målet med timen? Hva lærer elevene?
Rammefaktorer: en må ta hensyn til rammefaktorene. En må følge lover og reglement, ta hensyn til personell og lokaler.
Arbeidsmåter: hvilken undervisningsmetode vil en benytte seg av? Tavleundervisning? Prosjektarbeid?
Innhold: hva skal innholdet være? Hva skal en velge å ta med?
Vurdering: en må stille seg en del spørsmål; var det vellykket? Hva lærte elevene? Fikk alle elevene utbytte av det? Gikk det greit rent praktisk? Tok en nok hensyn til rammefaktorene? Vil en benytte seg av opplegget i fremtiden?
Ingen modeller er idiotsikre, men diamanten kan være til god nytte. legger en til litt sunn fornuft i tillegg, blir undervisningen antakeligvis kanon.
fredag 26. september 2008
Pedagogisk grunnsyn
Denne uken har vi hatt om pedagogiske grunnsyn i pedagogikken. Min definisjon av pedagogisk grunnsyn er at det er filosofien som ligger bak handlingene våre.
Det finnes et utall forskjellige retninger av pedagogiske grunnsyn. Vi har gjennomgått fire av dem.
Av dem er behaviorismen og Freuds psykoanalyse ytterpunktene på skalaen. Og humanistisk psykologi og økologisk eller systemperspektiv befinner seg mellom dem.
Behaviorismen: Er kjent for sine dyreforsøk. De registrerte hvordan dyrene reagerte på forskjellige stimulanser, og overførte i en viss grad resultatene til å også gjelde mennesker. Teorien er sterkt påvirket av Ivan Pavlov, herav begrepet ”pavlovs hunder”.
Behaviorismen blir anklaget for å ha et negativt menneskesyn. Men de mener også at ”alle kan lære alt”.
De avviser fri vilje. Og mener at all atferd er selektert på tre nivåer; genetisk, kulturelt og på operant betinging.
Behavioristene er ikke glad i synsing og mener teorien skal begrunnes på et vitenskapelig, objektivt grunnlag.
Straff og belønning er sentralt område innenfor teorien.
Psykoanalysen: utviklet av Sigmund Freud. Individorientert. Psykoanalysen tar utgangspunkt i at underbevisstheten spiller en stor rolle i menneskenes liv. Og at fortrengte minner og undertrykte seksuelle opplevelser har betydning for ens psyke. Sentralt er begrepene id, superego og ego. Driftene, id og samvittigheten, superego blir ego.
Humanistisk psykologi: Kom som en reaksjon på de andre teoriene. Teorien har det menneskelige i sentrum. Og den har et positivt menneskesyn, mennesket er fra fødsel av godt, fritt og ansvarlig. Mennesket er fritt og kan ta ansvar for eget liv, dersom omstendighetene tilsier det.
Sentralt i den humanistiske psykologien er Maslow, og hans behovspyramide.
Økologisk eller systemperspektiv: Nettverk er sentralt i denne teorien. Akkurat som nettet i et garn, mener de at det sosiale samfunnet er bygget opp. Alle har en rolle i samfunnet, som igjen får konsekvenser for de andre. Menneskenes handlinger er påvirket av og påvirker andres handlinger.
Nå er ikke min fartstid innen pedagogikken nevneverdig lang. Og jeg føler jeg ikke har grunnlag til sette meg opp noen særskilt retning som favoritt.
Føler de alle har noe å bidra med, men kan ikke si meg enig i alt de står for. Når jeg en gang forhåpentligvis blir utdannet lærer, og når jeg skal ut i praksis. Kommer jeg nok til å trekke ut punkt fra de forskjellige retningene, og samle dem til min egen miks.
I behaviorismen har jeg sansen for deres tro på at ”alle kan lære alt”, og bruken av straff og belønning. Det er viktig at elevene lærer seg konsekvensene av deres handlinger og ser hvilken reaksjon det skaper.
Hvordan mennesket er konstruert, om det godt eller vondt fra starten av, har jeg egentlig tatt noen stilling til.
Fra psykoanalysen er det greit å ta med seg konflikten mellom driftene en har, og samfunnets regler. Som kanskje noen elever har vanskelig for å håndtere.
Behovshierarkiet og ”samfunnets nettverk” kan også være nyttig ballast å ha med seg i lærergjerningen.
Det finnes et utall forskjellige retninger av pedagogiske grunnsyn. Vi har gjennomgått fire av dem.
Av dem er behaviorismen og Freuds psykoanalyse ytterpunktene på skalaen. Og humanistisk psykologi og økologisk eller systemperspektiv befinner seg mellom dem.
Behaviorismen: Er kjent for sine dyreforsøk. De registrerte hvordan dyrene reagerte på forskjellige stimulanser, og overførte i en viss grad resultatene til å også gjelde mennesker. Teorien er sterkt påvirket av Ivan Pavlov, herav begrepet ”pavlovs hunder”.
Behaviorismen blir anklaget for å ha et negativt menneskesyn. Men de mener også at ”alle kan lære alt”.
De avviser fri vilje. Og mener at all atferd er selektert på tre nivåer; genetisk, kulturelt og på operant betinging.
Behavioristene er ikke glad i synsing og mener teorien skal begrunnes på et vitenskapelig, objektivt grunnlag.
Straff og belønning er sentralt område innenfor teorien.
Psykoanalysen: utviklet av Sigmund Freud. Individorientert. Psykoanalysen tar utgangspunkt i at underbevisstheten spiller en stor rolle i menneskenes liv. Og at fortrengte minner og undertrykte seksuelle opplevelser har betydning for ens psyke. Sentralt er begrepene id, superego og ego. Driftene, id og samvittigheten, superego blir ego.
Humanistisk psykologi: Kom som en reaksjon på de andre teoriene. Teorien har det menneskelige i sentrum. Og den har et positivt menneskesyn, mennesket er fra fødsel av godt, fritt og ansvarlig. Mennesket er fritt og kan ta ansvar for eget liv, dersom omstendighetene tilsier det.
Sentralt i den humanistiske psykologien er Maslow, og hans behovspyramide.
Økologisk eller systemperspektiv: Nettverk er sentralt i denne teorien. Akkurat som nettet i et garn, mener de at det sosiale samfunnet er bygget opp. Alle har en rolle i samfunnet, som igjen får konsekvenser for de andre. Menneskenes handlinger er påvirket av og påvirker andres handlinger.
Nå er ikke min fartstid innen pedagogikken nevneverdig lang. Og jeg føler jeg ikke har grunnlag til sette meg opp noen særskilt retning som favoritt.
Føler de alle har noe å bidra med, men kan ikke si meg enig i alt de står for. Når jeg en gang forhåpentligvis blir utdannet lærer, og når jeg skal ut i praksis. Kommer jeg nok til å trekke ut punkt fra de forskjellige retningene, og samle dem til min egen miks.
I behaviorismen har jeg sansen for deres tro på at ”alle kan lære alt”, og bruken av straff og belønning. Det er viktig at elevene lærer seg konsekvensene av deres handlinger og ser hvilken reaksjon det skaper.
Hvordan mennesket er konstruert, om det godt eller vondt fra starten av, har jeg egentlig tatt noen stilling til.
Fra psykoanalysen er det greit å ta med seg konflikten mellom driftene en har, og samfunnets regler. Som kanskje noen elever har vanskelig for å håndtere.
Behovshierarkiet og ”samfunnets nettverk” kan også være nyttig ballast å ha med seg i lærergjerningen.
torsdag 11. september 2008
praksis
Ja nå er det snart tid for praksis!
Noe jeg gleder meg til og tror blir veldig spennende.
Det begynner egentlig å bli en stund siden jeg selv gikk på barneskolen nå, så jeg husker egentlig ikke så veldig mye. Selv om vi i de siste ukene har lagt vekt på minner fra denne tiden. Praksisen vi skal ha er observasjonspraksis. Vet ikke helt hva vi skal gjøre, men det ligger vel i ordet at det blir mest å se på hvordan systemet fungerer. Det virker egentlig veldig greit.
Selv om jeg ikke har rukket å bli nevneverdig lei av skolehverdagen på Rommetveit enda, skal det bli kjekt med et lite avbrekk på Haugå.
I og med at det er en god stund siden jeg selv gikk i grunnskolen, vet jeg ikke så mye om det å være lærer. Og da var jeg tross alt elev og tenkte ikke så mye på hvordan lærerstanden hadde det i arbeidstiden. Derfor skal det bli spennende å ha praksis. Praksisen er jo egentlig en veldig vesentlig og viktig del av utdannelsen, og jeg er veldig glad for at vi har det så tidlig i utdanningsforløpet. Finner en ut i løpet av praksisen at det er helt forferdelig og at en ikke kan tenke seg å jobbe som lærer, er det greit at en ikke føler en har kastet bort mye tid på ufullførte studier. Jeg håper på å snappe opp et par triks i løpet av praksisperioden. Det jeg er mest opptatt av å lære er hvordan de får elevene til å være stille og får dem til å lystre. Jeg er leder for en ungdomsklubb og har erfart at det kan være veldig vanskelig å få full oppmerksomhet.
Det å ha ro i klassen er jo en helt vesentlig del i læringsprosessen. Og jeg håper jeg får en dyktig praksislærer som kan vise hvordan en får det til.
Jeg ser veldig frem til praksisen, hvor jeg forhåpentligvis får et godt inntrykk av det å være lærer.
Noe jeg gleder meg til og tror blir veldig spennende.
Det begynner egentlig å bli en stund siden jeg selv gikk på barneskolen nå, så jeg husker egentlig ikke så veldig mye. Selv om vi i de siste ukene har lagt vekt på minner fra denne tiden. Praksisen vi skal ha er observasjonspraksis. Vet ikke helt hva vi skal gjøre, men det ligger vel i ordet at det blir mest å se på hvordan systemet fungerer. Det virker egentlig veldig greit.
Selv om jeg ikke har rukket å bli nevneverdig lei av skolehverdagen på Rommetveit enda, skal det bli kjekt med et lite avbrekk på Haugå.
I og med at det er en god stund siden jeg selv gikk i grunnskolen, vet jeg ikke så mye om det å være lærer. Og da var jeg tross alt elev og tenkte ikke så mye på hvordan lærerstanden hadde det i arbeidstiden. Derfor skal det bli spennende å ha praksis. Praksisen er jo egentlig en veldig vesentlig og viktig del av utdannelsen, og jeg er veldig glad for at vi har det så tidlig i utdanningsforløpet. Finner en ut i løpet av praksisen at det er helt forferdelig og at en ikke kan tenke seg å jobbe som lærer, er det greit at en ikke føler en har kastet bort mye tid på ufullførte studier. Jeg håper på å snappe opp et par triks i løpet av praksisperioden. Det jeg er mest opptatt av å lære er hvordan de får elevene til å være stille og får dem til å lystre. Jeg er leder for en ungdomsklubb og har erfart at det kan være veldig vanskelig å få full oppmerksomhet.
Det å ha ro i klassen er jo en helt vesentlig del i læringsprosessen. Og jeg håper jeg får en dyktig praksislærer som kan vise hvordan en får det til.
Jeg ser veldig frem til praksisen, hvor jeg forhåpentligvis får et godt inntrykk av det å være lærer.
fredag 5. september 2008
Hvorfor jeg vil bli lærer og hvordan jeg ser på lærerens mange oppgaver
Ja hvorfor i all verden vil jeg bli lærer? Hvorfor skal jeg velge et yrke med lav lønn og en arbeidsdag bestående av bråkete unger og bunkevis av prøver som må rettes?
Nå må det sies at det antakeligvis er mer nyansert enn som så.
Ikke det at jeg har særlig grunnlag for å uttale meg om pedagogenes hverdag. Men jeg tror nok ikke den er så uutholdelig som utdanningsforbundet skildrer den.
Jeg tror ikke folk flest har noe særlig positivt inntrykk av læreryrket. Når lærere er oppe i media er det som oftest fordi de klager på lønnen, kritiserer dårlige arbeidsforhold eller forsvarer de dårlige resultatene elevene får i internasjonale tester. Så det er egentlig ikke så merkelig at læreryrket har rekrutteringsproblemer.
Men jeg tror mye av dette er myter. Ta for eksempel lønnen, en nyutdannet adjunkt tjener i følge lønnstabellen 334 400 kr i året. Det er ingen kjempelønn, men heller ingen dårlig begynnerlønn. Det tilsvarer faktisk topplønn for andre kommunale yrkesgrupper som sosionomer og barnevernspedagoger.
På tross av alle disse dårlige inntrykkene folk har av læreryrket, har altså jeg begynt på lærerskolen. Og det er ikke bare på grunn av feriene;-)
Jeg har vært så heldig å ha hatt veldig mange trivelige og dyktige lærere. Og enten vi vil det eller ei, er lærerne med på å forme oss som mennesker. Derfor er jeg veldig glad for at jeg har hatt de lærerene jeg har hatt. En av grunnene til at jeg satser på læreryrket er det at jeg også gjerne vil spille en rolle i barns liv og være med på å forme dem til gagnlige mennesker.
Jeg har bakgrunn som støttekontakt og ungdomsleder. Og jeg har derfor kommet i kontakt med mange kjekke ungdommer. Det å kunne snakke med dem, veilede dem og være et "voksent" medmenneske gir en god følelse av å være til hjelp og nytte for andre. Og jeg håper jeg får erfare noe av det samme som lærer.
Den viktigste grunnen til at jeg vil bli lærer er derfor at jeg vil bety noe for andre. Å tilbringe et liv foran et samlebånd virker for meg temmelig kjedelig og meningsløst. Da virker det mer fristende å være en som skjenker de små av sin visdom. Dessuten har jeg alltid likt å rette på andres feil;-)
Lærerne har utrolig mange forskjellige arbeidsoppgaver. Læreren skal utfylle mange roller, noe som virker særdeles utfordrende, nesten umulig. En skal sørge for både personlig danning og utdanning. Samtidig som en skal være en omsorgsperson og forbilde.
En rolle som har blitt viktigere i de siste årene, er rollen som oppdrager. Noe som strengt tatt burde vært foreldrenes oppgave. At èn person skal oppdra et tyvetalls barn i løpet av et par timer til dagen, i tillegg til alle de andre oppgavene virker ganske hardt for læreren og jeg ville ikke overlatt oppdragelsen av mine egne barn til skolevesenet.
En annen rolle er rollen som kunnskapsbærer. Dette er vel egentlig den primære oppgaven en tenker lærerne har, og særlig i eldre klassetrinn er dette en meget viktig rolle.
Det er vanskelig å si hva som er den viktigste oppgaven en lærer har, men rollen som medmenneske virker for meg som den mest grunnleggende. Elevene trenger en voksen person som tar dem på alvor og fremstår som en trygg omsorgsperson.
Nå må det sies at det antakeligvis er mer nyansert enn som så.
Ikke det at jeg har særlig grunnlag for å uttale meg om pedagogenes hverdag. Men jeg tror nok ikke den er så uutholdelig som utdanningsforbundet skildrer den.
Jeg tror ikke folk flest har noe særlig positivt inntrykk av læreryrket. Når lærere er oppe i media er det som oftest fordi de klager på lønnen, kritiserer dårlige arbeidsforhold eller forsvarer de dårlige resultatene elevene får i internasjonale tester. Så det er egentlig ikke så merkelig at læreryrket har rekrutteringsproblemer.
Men jeg tror mye av dette er myter. Ta for eksempel lønnen, en nyutdannet adjunkt tjener i følge lønnstabellen 334 400 kr i året. Det er ingen kjempelønn, men heller ingen dårlig begynnerlønn. Det tilsvarer faktisk topplønn for andre kommunale yrkesgrupper som sosionomer og barnevernspedagoger.
På tross av alle disse dårlige inntrykkene folk har av læreryrket, har altså jeg begynt på lærerskolen. Og det er ikke bare på grunn av feriene;-)
Jeg har vært så heldig å ha hatt veldig mange trivelige og dyktige lærere. Og enten vi vil det eller ei, er lærerne med på å forme oss som mennesker. Derfor er jeg veldig glad for at jeg har hatt de lærerene jeg har hatt. En av grunnene til at jeg satser på læreryrket er det at jeg også gjerne vil spille en rolle i barns liv og være med på å forme dem til gagnlige mennesker.
Jeg har bakgrunn som støttekontakt og ungdomsleder. Og jeg har derfor kommet i kontakt med mange kjekke ungdommer. Det å kunne snakke med dem, veilede dem og være et "voksent" medmenneske gir en god følelse av å være til hjelp og nytte for andre. Og jeg håper jeg får erfare noe av det samme som lærer.
Den viktigste grunnen til at jeg vil bli lærer er derfor at jeg vil bety noe for andre. Å tilbringe et liv foran et samlebånd virker for meg temmelig kjedelig og meningsløst. Da virker det mer fristende å være en som skjenker de små av sin visdom. Dessuten har jeg alltid likt å rette på andres feil;-)
Lærerne har utrolig mange forskjellige arbeidsoppgaver. Læreren skal utfylle mange roller, noe som virker særdeles utfordrende, nesten umulig. En skal sørge for både personlig danning og utdanning. Samtidig som en skal være en omsorgsperson og forbilde.
En rolle som har blitt viktigere i de siste årene, er rollen som oppdrager. Noe som strengt tatt burde vært foreldrenes oppgave. At èn person skal oppdra et tyvetalls barn i løpet av et par timer til dagen, i tillegg til alle de andre oppgavene virker ganske hardt for læreren og jeg ville ikke overlatt oppdragelsen av mine egne barn til skolevesenet.
En annen rolle er rollen som kunnskapsbærer. Dette er vel egentlig den primære oppgaven en tenker lærerne har, og særlig i eldre klassetrinn er dette en meget viktig rolle.
Det er vanskelig å si hva som er den viktigste oppgaven en lærer har, men rollen som medmenneske virker for meg som den mest grunnleggende. Elevene trenger en voksen person som tar dem på alvor og fremstår som en trygg omsorgsperson.
fredag 29. august 2008
En lærer som har gjort inntrykk
Jeg har opp i gjennom årene hatt mange lærere. En del av dem kan kanskje defineres som dårlige, men jeg føler de aller fleste har gjort en god lærergjerning.
Av dem jeg er mindre fornøyd med, kan jeg nevne heimkunnskapslæreren min fra ungdomsskolen. Hun satt nemlig for det meste av tiden bak kateteret å strikket, og skulte med jevne mellomrom lumskt på oss. Men det verste med henne var nok raseriutbruddene. En gang hadde gruppen min glemt å ta i gjær i bollene. Og resultatet ble naturlig nok ganske flatt. Da ble hun oppgitt og spurte hvilke idioter vi var. Hvilken "pedagogisk teori" hun la til grunne for denne uttalelse vet jeg ikke, men resultatet ble i hvertfall et par fornærmede gutter som ikke gledet seg nevneverdig til heimkunnskapen.
På ungdomsskolen hadde jeg en meget erfaren klassestyrer. Han nærmet seg pensjonsalder og hadde bak seg et veldig variert arbeidsliv. Han hadde også vært lærer i en god del år og hadde mange fortellinger om tidligere elever og kollegaer som han underholdt oss med.
For meg står han som den ultimate lærer. Han hadde god kontakt med elevene, samtidig som han var en myndighetsperson som samtlige i klassen respekterte. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva han gjorde, men han hadde autoritet og fikk med en gang ro i klassen. I klasserommet var det han som var sjefen, selv om det ikke sto på noen t-skjorte, og det ikke var særlig vektlagt i læreplanen. Er ikke helt sikker på om han brydde seg så veldig mye om læreplanen og han lærte oss mye som sikkert ikke var pensum.
Ved første inntrykk kunne han kanskje virke litt brysk. Og jeg husker godt det var en overgang fra den koselige lærerinnen vi hadde på barneskolen. Men vi fant fort ut at han var en veldig hyggelig mann med jevnt humør, i motsetning til tidligere nevnte heimkunnskapslærer.
Han sa klart i fra hva han ikke aksepterte og brøt vi dette fikk det konsekvenser. Oppførte vi oss derimot fint, noe vi for det meste gjorde, behandlet også han oss bra.
Mitt bilde av han som lærer er en trygg, lun voksen mann med klare regler. Og spør du meg, er det akkurat det ungdommer i den alderen trenger.
Av dem jeg er mindre fornøyd med, kan jeg nevne heimkunnskapslæreren min fra ungdomsskolen. Hun satt nemlig for det meste av tiden bak kateteret å strikket, og skulte med jevne mellomrom lumskt på oss. Men det verste med henne var nok raseriutbruddene. En gang hadde gruppen min glemt å ta i gjær i bollene. Og resultatet ble naturlig nok ganske flatt. Da ble hun oppgitt og spurte hvilke idioter vi var. Hvilken "pedagogisk teori" hun la til grunne for denne uttalelse vet jeg ikke, men resultatet ble i hvertfall et par fornærmede gutter som ikke gledet seg nevneverdig til heimkunnskapen.
På ungdomsskolen hadde jeg en meget erfaren klassestyrer. Han nærmet seg pensjonsalder og hadde bak seg et veldig variert arbeidsliv. Han hadde også vært lærer i en god del år og hadde mange fortellinger om tidligere elever og kollegaer som han underholdt oss med.
For meg står han som den ultimate lærer. Han hadde god kontakt med elevene, samtidig som han var en myndighetsperson som samtlige i klassen respekterte. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva han gjorde, men han hadde autoritet og fikk med en gang ro i klassen. I klasserommet var det han som var sjefen, selv om det ikke sto på noen t-skjorte, og det ikke var særlig vektlagt i læreplanen. Er ikke helt sikker på om han brydde seg så veldig mye om læreplanen og han lærte oss mye som sikkert ikke var pensum.
Ved første inntrykk kunne han kanskje virke litt brysk. Og jeg husker godt det var en overgang fra den koselige lærerinnen vi hadde på barneskolen. Men vi fant fort ut at han var en veldig hyggelig mann med jevnt humør, i motsetning til tidligere nevnte heimkunnskapslærer.
Han sa klart i fra hva han ikke aksepterte og brøt vi dette fikk det konsekvenser. Oppførte vi oss derimot fint, noe vi for det meste gjorde, behandlet også han oss bra.
Mitt bilde av han som lærer er en trygg, lun voksen mann med klare regler. Og spør du meg, er det akkurat det ungdommer i den alderen trenger.
fredag 22. august 2008
min første blogg!
hallois, detta e ein blogg så eg må skriva som leksa i pedagogikk. komme sikkert litt mer seinare;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)