Sosiokulturelle perspektiv er den siste av de pedagogiske teoriene vi har sett på.
Det som skiller denne teorien fra de andre, er at de sosiokulturelle perspektivene baserer seg på det sosiale og kulturelle i samfunnet.
Behaviorismen og kognitivismen fokuserer mest på lærerens undervisning, mens konstruktivismen fokuserer på elevens læring. De sosiokulturelle perspektiv fokuserer også på elevens læring, men vektlegger også lærerens rolle som underviser.
Tilhengerne av de sosiokulturelle perspektiv mener en lærer ved hjelp av samhandling mellom mennesker. Dagliglivet, med dets sosialisering, fører til læring. Det som en har opptjent av læring, med andre ord det som en kan og vet, har veldig sammensatte kilder. Alt det vi lærer og erfarer hører til i en større sammenheng. Familie, venner, skole, språk, tradisjoner og media er faktorer som fører til læring.
Elevene er ikke blanke ark når de begynner på skolen. De har alle med seg erfaringer og kunnskaper, dog i varierende i grad.
En som har vektlagt dette samspillet som fører til læring, er den russiske psykologen Lev Vygotskij.
Redskaper og mediering er sentralt i den sosiokulturelle teorien. Mediering er formidling av kunnskap ved hjelp av verktøy. Redskaper kan være alt fra fysiske gjenstander som skrujern, datamaskiner eller kalkulatorer til kognitive redskaper, som språk. I følge Vygotskij er språket det viktigste hjelpemiddelet vi har som grunnlag for å lære. Språket handler kun om kommunikasjon og gjennom dialogen skapes det tanker.
Definisjonen på Homo Faber, er ”det redskapsbrukende mennesket”. Elevene tar i bruk redskaper for å videreutvikle seg.
Et annet sentralt tema innenfor de sosiokulturelle teorier er ”den nærmeste utviklingssonen”. Den viser hvilke muligheter elevene har for utvikling. Utviklingssonen er todelt, grenser for hva elevene klarer alene, og hva de klarer med hjelp. I undervisningen er det viktig at den legges et litt høyere nivå enn det eleven allerede behersker.
”Scaffolding” er et annet emne innenfor de sosiokulturelle teoriene. På norsk betyr det stillasbygging. I likhet med at et stillas skal gi støtte for å ”hjelpe” en bygning, skal ”scaffoldingen” hjelpe elevene i den nærmeste utviklingssonen.
Hovedprinsippet er at jo større problem en elev har med å løse en oppgave, jo mer støtte skal vedkommende få av læreren.
Dersom eleven forhåpentligvis blir flinkere i å utføre oppgaven, skal læreren gi eleven mer ansvar og trekke seg gradvis tilbake (fading).
Det som skiller denne teorien fra de andre, er at de sosiokulturelle perspektivene baserer seg på det sosiale og kulturelle i samfunnet.
Behaviorismen og kognitivismen fokuserer mest på lærerens undervisning, mens konstruktivismen fokuserer på elevens læring. De sosiokulturelle perspektiv fokuserer også på elevens læring, men vektlegger også lærerens rolle som underviser.
Tilhengerne av de sosiokulturelle perspektiv mener en lærer ved hjelp av samhandling mellom mennesker. Dagliglivet, med dets sosialisering, fører til læring. Det som en har opptjent av læring, med andre ord det som en kan og vet, har veldig sammensatte kilder. Alt det vi lærer og erfarer hører til i en større sammenheng. Familie, venner, skole, språk, tradisjoner og media er faktorer som fører til læring.
Elevene er ikke blanke ark når de begynner på skolen. De har alle med seg erfaringer og kunnskaper, dog i varierende i grad.
En som har vektlagt dette samspillet som fører til læring, er den russiske psykologen Lev Vygotskij.
Redskaper og mediering er sentralt i den sosiokulturelle teorien. Mediering er formidling av kunnskap ved hjelp av verktøy. Redskaper kan være alt fra fysiske gjenstander som skrujern, datamaskiner eller kalkulatorer til kognitive redskaper, som språk. I følge Vygotskij er språket det viktigste hjelpemiddelet vi har som grunnlag for å lære. Språket handler kun om kommunikasjon og gjennom dialogen skapes det tanker.
Definisjonen på Homo Faber, er ”det redskapsbrukende mennesket”. Elevene tar i bruk redskaper for å videreutvikle seg.
Et annet sentralt tema innenfor de sosiokulturelle teorier er ”den nærmeste utviklingssonen”. Den viser hvilke muligheter elevene har for utvikling. Utviklingssonen er todelt, grenser for hva elevene klarer alene, og hva de klarer med hjelp. I undervisningen er det viktig at den legges et litt høyere nivå enn det eleven allerede behersker.
”Scaffolding” er et annet emne innenfor de sosiokulturelle teoriene. På norsk betyr det stillasbygging. I likhet med at et stillas skal gi støtte for å ”hjelpe” en bygning, skal ”scaffoldingen” hjelpe elevene i den nærmeste utviklingssonen.
Hovedprinsippet er at jo større problem en elev har med å løse en oppgave, jo mer støtte skal vedkommende få av læreren.
Dersom eleven forhåpentligvis blir flinkere i å utføre oppgaven, skal læreren gi eleven mer ansvar og trekke seg gradvis tilbake (fading).
3 kommentarer:
Interessant innlegg her, men eg reagerer litt på denne setninga:
"Språket handler kun om kommunikasjon og gjennom dialogen skapes det tanker"
Det er forsåvidt rett for nyfødde og ei tid framover, men kan du få tydelegare fram kva for funksjonar språk har for vaksne?
Hei Idar:D
Synes ditt blogg innlegg var bra. Du har fått med det at den sosiokulturelle retningen legger vekt på sosial undervisning, dialog. Gjennom dialog kommer refleksjoner, og vurderinger. Det er bra.
Du ahr også fått med deg vygotskij, sin utviklingssone, og bruners Schaffolding.
Slenger meg på Steinar sitt spørsmål. Hvilke funksjoner har språket, for voksne?
Det er klart at språket er en helt nødvendig forutsetning for læring. det var ikke for ingenting den store Vygotskij mente at språket var det viktigste hjelpemddelet for å lære.
uten noe form for språk, ville det vært veldig vanskelig lære kunnskap på et høyere nivå. da ville læringen begrense seg til enkle fysiske oppgaver.
Legg inn en kommentar