Læringsstrategier

Denne uken har vi sett på læringsstrategier. Det er teknikker for hvordan en skal organisere læreprosessen.
Det finnes et utall forskjellige teknikker, og de forskjellige teknikkene er verktøy en bruker for å huske det en lærer.

Det er veldig viktig å skille mellom læringsstil og læringsstrategier. Hvilken læringsstil som passer best for en er helt individuelt. Læringsstiler omhandler hvilke læringspreferanser enkeltpersoner har. Læringsstil er ikke noe en har valgt, det er bare hvordan en ”fungerer”. Noen lærer for eksempel best ved vanlig forelesing, andre ved å se.
Læringsstrategier på sin side handler om å bedre framgangsmåtene for selve læringsprosessen generelt for alle.

Det er som tidligere nevnt veldig mange forskjellige teknikker for læring. Vi har f. eks:
- Leseteknikker
- Notatteknikker
- Memoreringsteknikker
- Skriveteknikker
Og hver av disse gruppene har igjen et hav av forskjellige teknikker under seg.

Læringsstrategier er altså forskjellige metoder for hvordan en skal gå frem i læringsprosessen. Og hvilke en skal bruke for å oppnå tilfredsstillende læring. I følge Weinstein og Mayer kan vi skille mellom tre hovedgrupper innenfor læringsstrategier. Det er ikke bare enkelt å velge hvilken strategi som fungerer best for deg, og det er da en fordel å ha en metakognitiv innsikt.
De tre hovedgruppene innenfor læringsstrategi er:
- repetisjonsstrategier
- elaboreringsstrategier
- organiseringsstrategier

Repetisjonsstrategier brukes når en skal lære seg faktakunnskaper. Å pugge tyskgloser eller byer i Belgia er eksempler på dette. I slike tilfeller kan det være fortrinnsmessig å gjenta ordene for seg selv, enten inni seg eller høyt. Å skrive ned det en leser fra en lærebok, eller hører fra en foreleser er også en teknikk en kan benytte seg av.
Enkle huskeregler er også en effektiv metode. En huskeregel som jeg husker godt er f. eks. ”Syre i vann, det går an. Vann i syre, blir uhyre”.

Elaboreringsstrategier er rettet mot en dypere bearbeiding av kunnskapene. Elaborering betyr detaljering, og gir en viss pekepinn på hva det dreier seg om. En skal knytte sammen den nye lærdommen en tilegner seg med den lærdommen en har fra før. Slik at elevene gjør kunnskapen til sin egen.

Organiseringsstrategier består i å organisere og skape oversikt. Hensikten med dette er å få sammenheng over kunnskapen.
En måte å oppnå dette på er ved hjelp av skumlesing. Da danner en seg en oversikt om hva det handler om, før en leser om detaljene. En får da en helhet over stoffet.
En annen måte er å stille spørsmål til teksten. Ikke bare sluke stoffet rått, men stille seg spørsmål om hvorfor det er slik og spinne litt rundt det. På denne måten blir stoffet mer interessant i og med at en da forhåpentligvis får svar på de spørsmålene en stiller.
Enda en teknikk som er effektiv for å skape oversikt er tankekart. Det gir en grei og oversiktlig fremstilling over emnet en arbeider med.

Sosiokulturelle perspektiv er den siste av de pedagogiske teoriene vi har sett på.
Det som skiller denne teorien fra de andre, er at de sosiokulturelle perspektivene baserer seg på det sosiale og kulturelle i samfunnet.
Behaviorismen og kognitivismen fokuserer mest på lærerens undervisning, mens konstruktivismen fokuserer på elevens læring. De sosiokulturelle perspektiv fokuserer også på elevens læring, men vektlegger også lærerens rolle som underviser.

Tilhengerne av de sosiokulturelle perspektiv mener en lærer ved hjelp av samhandling mellom mennesker. Dagliglivet, med dets sosialisering, fører til læring. Det som en har opptjent av læring, med andre ord det som en kan og vet, har veldig sammensatte kilder. Alt det vi lærer og erfarer hører til i en større sammenheng. Familie, venner, skole, språk, tradisjoner og media er faktorer som fører til læring.
Elevene er ikke blanke ark når de begynner på skolen. De har alle med seg erfaringer og kunnskaper, dog i varierende i grad.
En som har vektlagt dette samspillet som fører til læring, er den russiske psykologen Lev Vygotskij.

Redskaper og mediering er sentralt i den sosiokulturelle teorien. Mediering er formidling av kunnskap ved hjelp av verktøy. Redskaper kan være alt fra fysiske gjenstander som skrujern, datamaskiner eller kalkulatorer til kognitive redskaper, som språk. I følge Vygotskij er språket det viktigste hjelpemiddelet vi har som grunnlag for å lære. Språket handler kun om kommunikasjon og gjennom dialogen skapes det tanker.
Definisjonen på Homo Faber, er ”det redskapsbrukende mennesket”. Elevene tar i bruk redskaper for å videreutvikle seg.

Et annet sentralt tema innenfor de sosiokulturelle teorier er ”den nærmeste utviklingssonen”. Den viser hvilke muligheter elevene har for utvikling. Utviklingssonen er todelt, grenser for hva elevene klarer alene, og hva de klarer med hjelp. I undervisningen er det viktig at den legges et litt høyere nivå enn det eleven allerede behersker.

”Scaffolding” er et annet emne innenfor de sosiokulturelle teoriene. På norsk betyr det stillasbygging. I likhet med at et stillas skal gi støtte for å ”hjelpe” en bygning, skal ”scaffoldingen” hjelpe elevene i den nærmeste utviklingssonen.
Hovedprinsippet er at jo større problem en elev har med å løse en oppgave, jo mer støtte skal vedkommende få av læreren.
Dersom eleven forhåpentligvis blir flinkere i å utføre oppgaven, skal læreren gi eleven mer ansvar og trekke seg gradvis tilbake (fading).

konstruktivismen

Jean Piaget

Konstruktivismen er en teori vi har sett på denne uken. Det som skiller den fra de andre teoriene vi har sett på, behaviorismen og kognitivismen, er at det her er mer fokus på elevens læring en lærerens undervisning.

I følge konstruktivismen kan ikke kunnskap overføres fra en person til en annen, men man må selv skape seg en egen versjon av den.

Konstruktivismen er sterkt preget av den sveitsiske biologen og psykologen Jean Piaget (1896 – 1980). Piaget er mannen bak en del begreper for å kunne beskrive læringsprosesser. F. eks. kan vi takke ham for begrepene kognitive skjema, assimilasjon og akkomodasjon.

det er vanskelig å gi en forklaring på begrepene, men det er lov å prøve;

-I følge Piaget oppstår læring når utforsking fører til at "noe" på det indre plan endrer seg. "Noe" er altså indre representasjoner av ulike erfaringer som en har gjort seg. Dette er kognitive skjema.

-Ved assimilasjon tolker en ny kunnskap ved hjelp av gammel kunnskap, dvs eksisterende skjema.

-Ved akkomodasjon tolker en ny kunnskap ved hjelp av ny kunnskap, fordi eksisterende skjema ikke er gode nok.

En sier at ved assimilasjon "tilpasser en verden til seg selv" og ved akkomodasjon "tilpasser en seg selv til verden".

Piaget er også berømt for sin oppdeling av menneskets modningsutvikling, den såkalte stadieteorien. Som for så vidt er en relativt omstridt teori. I følge stadieteorien gjennomgår alle en firetrinns utviklingsprosess. Det ene stadiet følger det andre og en kan ikke hoppe over et stadium. punktene som blir vektlagt løper fra det fysiske og motoriske, til det indre og symbolske.

Kognisjon

Ordene kognisjon og kognitive teorier har jeg hørt om før. Men jeg har aldri hatt noen formening om hva det har betydd. Egentlig er det bare vanskelige ord som beskriver noe ganske enkelt. Hadde jeg visst at det var så enkelt, skulle jeg lært meg ordet kognisjon før. Det betyr rett og slett tenking.
Men vanskelige ord er ikke å forakte, det blir med en gang liksom litt mer stil over det på den måten. Får sikkert dem som jobber med det til å føle seg viktige i hvertfall.
Kognitive teorier omhandler tankeprosesser, hvordan vi tenker.

For oss som vordende lærere, er tankeprosesser noe som bør være av interesse. Å få et innblikk i hvordan elevene tenker og hva som foregår oppe i hodene deres er meget nyttig. Modellene skal gi en oversikt over disse prosessene.

En modell som jeg har sansen for, er den som står rett nedenfor teksten her.

Den viser godt hva kognisjon eller læring fungerer. En får se prosessen som gjennomgås før en har lært noe.
På en måte kan en si læring er hukommelse. Læringen er i hvertfall ganske avhengig av hukommelsen. Det er hukommelsen som bestemmer om en har lært noe eller ikke. Og glemselen er læringens største fiende.
Siden glemselen er kognisjonens nemesis, er kognitivismen naturlig nok opptatt av strategier for å unngå glemsel. ”Chunking” er en av slike strategier. Det går ut på at du slår sammen. Dersom en skal huske en rekke med tall, for eksempel 2 3 7 4 3 6 9 3 1 8, er det vanskelig å huske ett og ett tall. Men slår en tallene sammen til 23 74 36 93 18, blir det mye enklere. Det er fordi det blir færre tall og det er vanskelig å huske mer en 7 +/- 2 tall, Millers begrensning.
Vi prøvde ”chunkingen” på skolen og jeg må si for min del var det en veldig effektiv metode å la være å glemme på. En annen metode vi brukte var ”reiserute”. Vi skulle huske de 14 største landene i verden etter areal, i rett rekkefølge. Det første en gjør er å tenke seg ut en reiserute som du kjenner godt, for eksempel hjemmefra til skolen. Deretter ser en for seg at en plasserer noe som kjennetegner eller minner om landene på forskjellige punkt på ruten. Etter at vi hadde konsentrert oss om å plassere gjenstander utover reiseruten i ca 15 min. husket mange rekkefølgen av landene. For min del må jeg si det var veldig effektivt. Har bildene av den feststemte russen (Russland) i gangen, den vraltende Kanadagåsa (Kanada) på trappa og alle de andre sterkt i minne enda.
Men det er viktig å repetere dersom en har lyst til å huske listen. For ca. ett år siden prøvde jeg å memorere samme listen med samme teknikk, men det gikk fort i glømmeboken. Et eksempel på at repetisjon er veldig viktig for å lagre kunnskapen i langtidsminne.

Behaviorisme

Denne uken har vi sett nærmere på det pedagogiske grunnsynet behaviorisme. Det finnes mange forskjellige grunnsyn, men behaviorismen er kanskje et av de mest kjente og omtalte av dem.

Behaviorismen ble startet som et motstykke til psykoanalysen og dens ”spekulative teorier” og ”synsing”. Behaviorismen går mer vitenskapelig til verks. Og fokuserer på håndfaste fakta, ikke indre kognitive prosesser som psykoanalysen.
Sentralt innenfor behaviorismen står ”synet på at alle kan lære alt” og bruken av ”straff og belønning”.
I følge behavioristene er menneskene i meget stor grad formet av miljøet rundt en. Dette fører til fokuset går over fra individet til miljøet. Noen mener dette gir behaviorismen et negativt menneskesyn. Men jeg klarer ikke å få dette og troen på at ”alle kan lære alt” til å bli et negativt menneskesyn. Å tro at ”alle kan lære alt” må vel sies å være en veldig positiv innstilling å ha til oss.

Noen tror kanskje at behaviorismen i dag er utdødd. Og dens storhetstid er sant nok over. Men den lever fortsatt i beste velgående, dog muligens en smule skjult. For det har ikke alltid vært like populært å bli kalt behaviorist. Til tider har det ikke vært helt stuerent, fordi enkelte har ment at det er en for "streng" pedagogisk retning. Derfor har det blitt brukt behavioristiske metoder, men en har ikke brukt begrepet behavioristisk. i tillegg blir det brukt uten at folk er klar over at det er behavioristiske metoder de bruker når de f. eks. oppdrar barn.
Personlig mener jeg behavioristiske metoder er elementære når en skal drive med oppdragelse. Og med tanke på min fremtidige lærergjerning, tror jeg det blir vanskelig å unnlate de behavioristiske metodene. Særlig det med straff og belønning mener jeg er veldig viktig for barn. Sette klare grenser for hva som er lov og ikke. Og klare konsekvenser dersom de opprettholder eller ikke opprettholder grensene. På den måten lærer de hva som er akseptabel oppførsel og gjør forhåpentligvis det de får beskjed om neste gang.

Hvordan gjøre klasserommet til en god læringsarena?

Kriteriene for å få klasserommet til å bli en god læringsarena er mange. I løpet av denne uken har vi gått litt gjennom hva som trengs.
Rammeforholdene er selvsagt viktige for å oppnå dette. Det er vanskelig å bedrive vellykket undervisning dersom det for eksempel ikke er nok sitteplasser til elevene, eller hvis en er tom for kritt.
Men det klart viktigste er uten tvil læreren.

Vi har altså konstatert at det er læreren som er den viktigste faktoren for en vellykket læringsarena. Men hva skal så en lærer gjøre for at dette skal bli oppfylt?
En lærer som klarer å få til dette, vil jeg si er definisjonen på en god lærer. Det med å være en god lærer er noe vi har gått i gjennom på skolen. Vi har sett på hva Inge Eidsvåg mener om saken. Så godt som alle har en formening om hva det vil si å være det, men Eidsvåg er en av få fagfolk som har skrevet om det. Det kan i grunnen virke ganske vanskelig og utfordrende å være lærer ut i fra hvordan han mener en god lærer skal være. Han skriver blant annet at ” –Å være lærer er ingen jobb, en lærer må gløde!” , at læreryrket handler om å ha et kall og at læreren har påtatt seg en av samfunnets viktigste roller, nemlig å danne mennesker.
Det er ikke helt sånn jeg har sett på det å være lærer, men det er helt klart at det er en veldig viktig oppgave og det hjelper masse med litt glød.

Her er tre punkter som jeg syns er essensielle for å få klasserommet til å bli en god læringsarena;
- Et trygt klassemiljø

- Respekt og tillit

- Klarhet

Et trygt klassemiljø er utrolig viktig for elevene. Et klassemiljø hvor elevene er trygge, gir grobunn for et godt læringsmiljø. Dersom elevene er usikre, har de vanskelig for å engasjere seg og konsentrere seg i skolen. Det er viktig at læreren som en trygg voksen legger føringen for klassemiljøet.

Det er også viktig at lærerne og elevene behandler hverandre med respekt og tillit. Det er veldig viktig at en lærer har respekt og tillit av sine elever, og den beste metoden for å få dette er nettopp å behandle elvene på samme måte. En lærer skal respektere og være observant. En utrolig viktig oppgave er å se elevene. La de føle seg verdsatt og oppmuntre dem, vise dem respekt og skape et tillitsforhold.

Et annet punkt er klarhet. Elevene trenger klare regler og beskjeder. Det er viktig med tydelige og konkrete oppgaver, enkle og korte beskjeder og klare regler for organisering.

Klarer en å følge disse punktene, tror jeg en har et bra grunnlag for et godt læringsmiljø.

Undervisningsplanlegging

Nå er det snart tid for praksis igjen. Og denne gangen skal vi ta skrittet helt ut å undervise. Noe som blir veldig spennende. Det kan virke litt skummelt, men etter en uke med observasjon blir det kjekt å faktisk gjøre det selv. Ser frem til å stå foran klassen og kjenne på kroppen hvordan det er å være lærer.

Når en skal undervise, er det viktig å planlegge. Og undervisningsplanlegging er en viktig faktor for en vellykket skoledag. Derfor har vi arbeidet med nettopp dette, med tanke på de to praksisukene vi skal ha om ikke lenge.
Undervisningsplanleggingen går på flere nivå, en kan planlegge år, halvår, måneder, uker, dager og timer. Planleggingen er praktisk med tanke på at læreren vet hva han skal gjøre og ikke trenger å finne det ut på sparket. Men det er viktig at en er fleksibel i forhold til planen og gjøre endringer underveis.

Som hjelpemiddel til undervisningsplanleggingen bruker en nå for tiden, og har brukt lenge, en modell som heter didaktisk relasjonsmodell. Ordet relasjonsmodell kommer av at alle punktene står i forhold til hverandre og påvirker hverandre. Modellen blir populært kalt ”diamanten”, muligens på grunn av dens utformingen som kan minne om en diamant.

Som sagt bør alle disse punktene oppnå tilfredsstillende resultat for at undervisningen skal bli vellykket. Alle punktene er like viktige. Og en må ta hensyn til alle når man planlegger, utenom vurderingen. Som man bør ta etter gjennomføringen av undervisningen.

Elev – og lærerforutsetninger: en må ta hensyn til din egen og elevenes intellektuelle, fysiske, psykiske og sosiale nivå i planleggingen.

Mål: hva er målet med timen? Hva lærer elevene?

Rammefaktorer: en må ta hensyn til rammefaktorene. En må følge lover og reglement, ta hensyn til personell og lokaler.

Arbeidsmåter: hvilken undervisningsmetode vil en benytte seg av? Tavleundervisning? Prosjektarbeid?

Innhold: hva skal innholdet være? Hva skal en velge å ta med?

Vurdering: en må stille seg en del spørsmål; var det vellykket? Hva lærte elevene? Fikk alle elevene utbytte av det? Gikk det greit rent praktisk? Tok en nok hensyn til rammefaktorene? Vil en benytte seg av opplegget i fremtiden?

Ingen modeller er idiotsikre, men diamanten kan være til god nytte. legger en til litt sunn fornuft i tillegg, blir undervisningen antakeligvis kanon.